Finnmarksliv.

Hvor er, hvor er, hvor er Runa?

Bilder fra Gokk

Dette er et morsomt fenomen syns jeg. Dette er på en fjelltopp... og alikavell liger det store steiner spredt rundt omkring. Min teori er at det har vært meteor-regn her :D

-

Hvis dere tror dette er en sti hadde dere også gått dere vill! Sånne "stier" er det overalt... men de ender som regel ikke noe sted... tro meg!

Sånn ser jeg ut når jeg har gått meg vill i jotunheimen i litt for mange timer :S

Telefonsamtale hører til når man er på en fjelltopp... må jo utnytte dekningen ;)

Fint reinsdyr... som var litt skummelt nærme

Fugleggene jeg fant rett ved stien

Bålkos på Gjendebu :)

Dette er på toppen av Gjendetunga. Toppen jeg i skrivende stund har besteget 8 ganger på ca 2 uker. Steinsamlingen midt på bildet er min kjære deknings-varde...  på høyresiden av denne haugen sitter jeg som regel å snakker i telefonen. Det er bare akkurat der at jeg får inn dekning nok til å snakke ;) Ganske fin utsikt også. 

... eller hva?

Vårglede

( en stor takk til de veldig fotogene modellene Runa & Jorunn! Det er så kjekt å ta bilde av slike naturtalent!:)

Hvem sa at gullfisken ikke har minne?

Enten er myten om at gullfisken ikke har mer enn 5 sekuns minne

bare tull, eller så er våre gullfisker utrolig glupe. Det kan jo komme

av at de bor i hus med så mange kloke folk?! Eller kanskje det er på 

grunn av det grønne vannet som nesten aldri blir byttet ut.

Uansett ...

Gullfskene våres vet veldig godt når det kommer et menneske.

De vet også veldig godt hva som ofte kommer når mennesket kommer.

Nemmlig mat!

Gullfiskene svømmer opp til overflaten og gaper og slår med halen

for å få oppmerksomhet i håp om at vi vil forbarme oss over de.

Dette funker veldig ofte og gjør at vi ikke glemmer de. 

Noe som redder de fra å sulte ihjel...

(som nesten har skjedd med visse andre dyr vi har hatt)

Konklusjon:

Gullfisk er smarte fisk!

En dans på psykedeliske roser...

Omgivelsene er skrikende og jeg er bare en kontur mot alt det forvirrende som svever rundt meg. Foreløpig danser jeg uten uttrykk. Jeg står på en scene og er pakket inn i grønt, som en tvangstrøye. Sånn at ingen forstår meg eller ser hva jeg prøver å formidle. 

Slik det er nå, danser jeg min "våroffer"- dans på de psykedeliske roser, i taushet. - Allerede helt utmattet. 

Men snart vil det klarne. Jeg ser lyset i enden av tunellen. Mine handlinger vil bli tydligere. Bakgrunnen vil fade. Ingen skal være i tvil om hva jeg mener og føler. Det jeg formidler ved min dans vil ikke missforstås. Overtonene i min sang skal høres klare som klokker. Det vil ikke lenger være en tvangsdans, men en gledesdans, en sommerdans i blomsterengen. Sangen min vil følge den rislende elven og fuglene. Ja glede og latter vil følge den dagen jeg er ferdig med kapittelet "Videregående"!

"Gjødselbilla"

Jeg har akkurat opplevd det ekleste! (hvis du ser bort ifra den gangen det kom en tysker og stappa en vellbrukt klumpete tyggis opp under leppa mi!)

Det begynte med at jeg så meg rundt på kjøkkenet for å finne ut hva jeg skulle spise til frokost. Så kom jeg over en puffet-ris-pose. Og jeg tenkte .... " å det er så lenge siden jeg har smakt, det spiser jeg". Jeg fant fram en skål og en skje, fylte puffa risen til kanten og fylte i med litt melk og sukker på toppen. Og så satte jeg første skje i munnen og tygde til. 

" hmm... dette smakte rart!" tenkte jeg og tok en bit til for å kunne definere smaken. Og definisjonen slo mot meg med hard knyttneve. Det smakte GJØDSEL! møkkagjødsel!( altså sånn som gjødsel pleier å lukte). Jeg stoppet å tygge og bøyde hodet sakte ned og så på tallerkenen, redd for hva jeg ville finne. Og der mitt blandt halv svidde riskorn var det en svart prikk som minnet mistenkelig om noe som ikke burde være i maten min. Jeg tok den opp... og det..*samler mot til å si ordet*... det var en bille!!!!!!! Jeg kjente kvalmen tre i kraft i den midterste delen av mitt legeme. Jeg tok skålen sirlig bort til vasken og helte ut innholdet og oppdaget at skålen ikke bare rommet en bille... neida... det var flere av dem. Jeg lukket munnen igjen, men angret i samme øyeblikk. For det knaste mellom tennene.  Jeg spytta i vasken... og ut kom en most "gjødselbille".

Jeg er kvalm!

Photo session  med Mr. Bug

( en ekstra takk til mr. Bug for en strålende innsats og oppofrede instilling ved å stille sitt liv til disp. til dette gode formål)