Tankemyldring

De siste måndene og forsåvidt årene har jeg opplevd veldig veldig mye! Men på en måte har jeg ikke syntes at det har vært så stort, jeg har minimalisert alle gleder og inntrykk fordi det var bare en vente tid. Jeg har gått å ventet på at livet skal starte. Når jeg flytter hjemmefra... DA begynner livet. Alle sier at folkehøyskole det er det store året som du aldri glemmer... Da begynner sikkert livet! Eller når jeg får meg kjæreste... da begynner vel hvertfall livet? Kanskje når jeg begynner å studere? Eller når jeg drar ut i den store verden og reiser er ikke det livet kanskje? Bil? Eller når jeg flytter på hybel... det må da være en indikator på at livet virkelig har begynt... Nei ? Når da??

Og sånn går jeg gjennom dag for dag, uke for uke, månde for månde, år for år, og gleder meg til neste sving der hele livet blir bra og jeg glemmer tiden og livet bare ER. Og så tenker jeg på hva Gud sier. Han sier at det er han som er den veien jeg skal gå... han holder sannheten og det er han som er livet. Det er der jeg vil være!

Men det er litt for difust, for lite håndfast liksom... hvordan vet jeg at jeg går eller ikke går på Guds vei? For når jeg er på hans vei har jeg vel funnet sannheten som gir liv. Men jeg har funnet ut noe som jeg tror kan funke for meg... for å gjøre ting litt mer jordnært og ikke så høytsvevende...

• Jeg må elske Gud
• Jeg må elske meg selv
• Jeg må elske det jeg gjør og holder på med.
• Og jeg må elske de som er rundt meg

Så stikkordet her er altså å elske... Noe som noen ganger kan være vanskelig... men det er som man sier i bryllup... å elske er faktisk noe man bestemmer seg for. Selv om jeg kanskje har en dårlig dag kan jeg være glad i de rundt meg, prøve å engasjere meg i ting jeg gjør, tenke at jeg er fornøyd med meg selv... For det er oppi hodet alt starter.

Nå var det virkelig lenge siden jeg har skrevet et skikkelig blogginnlegg som ikke bare består av oppdateringer og biler fra nye tilværelser.

I dag er det lørdag = Jeg kan ligge i sengen og bare kose meg og la tankemyldringen sette i gang for fullt. Det er godt... Jeg elsker det!

http://www.youtube.com/watch?v=r4p8qxGbpOk

Tro og kristendom

Jeg har gått på Levende Ord fra jeg begynte i barnehagen til jeg gikk ut av 10. klasse. Hele livet så jeg på pastor Enevald som en stor mann. Jeg husker at i barnehagen og på barneskolen hadde han et slags idolstatus for meg. Jeg husker en gang han gikk gjennom barnehagegangen vår. Og så smilte han til oss. " wow... han smilte til meg", tenkte jeg og var sykt stolt. Han var en bra Guds mann, og det var nok for meg. Veldig lenge var han den lederen jeg respekterte mest.

Så ble jeg ungdom og begynte i ungdomsmiljøet LOUD. Her ble jeg kjent med Tor Håkon, ungdomspastoren. Han snakket med oss og fokuset hans var hele tiden på å nå flere ungdommer. Talene hans var enkle, men jeg ble alltid grepet og utfordret. Jeg syntes alt var bra. 

Men da han plutselig sa opp stillingen sin og fikk hele menigheten til å bli snudd på hodet, ble ting litt mer innvikla. De to personene som hadde vært de trygge lederne var ikke så trygge alikevel. Han ene var korrupt og han andre bare forsvant. 

Jeg jobbet masse i barnearbeidet. Etter dette krakket i menigheten var det mange som sluttet og ansvaret ble lagt på noen få personer. Jeg var med på "lillesøndag" hvor jeg var drama-, danse- og korleder. Jeg var også med som leder på søndagsskolen der jeg var barnas klatrestativ og lovsangsleder (uten band eller andre sangere til å støtte meg på)

Det var rett og slett helt fantastisk å flytte til kongshaug å komme seg bort fra alt kaoset. Etter at jeg kom hit har jeg prøvd å finne ut av alt det jeg har lært opp gjennom årene, hva var det egentlig som stemte og hva var bare bull? Jeg gjorde som noen av de andre ungdommene fra LOUD og begynte å selv sjekke ting med Bibelen og bli skeptisk til alt folk påsto. Mennesker er mennesker og feiler. Bibelen er ordet fra Gud. 

Det jeg ikke likte når jeg kom til Kongshaug var at her vil alle sette et stempel på deg. Enten er du lutheraner, pinsevenn, baptist... ja, jeg husker ikke alle de kallenavnene de for forskjellig typer kristne. Men de vil hvertfall gjerne sette deg inn i en sånn bås. Hvis noen lurer på hva jeg er... så skal jeg gladlig fortelle deg ... jeg er en Jesustroende.

Hele livet har jeg bare vært en kristen, Jesu yndling og Guds favoritt. På kongshaug måtte man plutselig være noe mer enn det. Jeg ble jo fort plasert i en egen bås kalt Levende-ord-båsen da. Noe jeg forsåvidt er vant med. Jeg ble  jo alltid mobba av naboungene da jeg var mindre og nå er det nesten uungår å ikke få en diskusjon når jeg sier hvilken menighet jeg er fra.  Derfor var jeg veldig glad da skolen byttet navn til BKG (bergen kristne Grunnskole). Jeg leste på bt i dag at Levende Ord også skal bytte navn nå... til Credokirken. Dette tror jeg er bra. Så slipper folk å stemple en bare man sier "Levend...". 

Jeg syns stempler er dumt. Hva har det vel å si om nattverden forvandles eller bare er symbolsk, om verden ble skapt for 6000 eller 6000 000 000 år siden, om du er barnedøpt eller voksendøpt. Så lenge du tror, er du jo en kristen. Jeg er både barnedøpt og voksendøpt, og om du ikke er døpt, er du jo like kristen selv om. Med en gang folk kommer med stempelet kommer også rangeringen... " Ja, det er bedre enn det". "Jeg er mer kristen enn deg"

La oss holde oss nær til Gud, så vil han holde seg nær til oss. 

Tre skritt tilbake...

Det er noen ganger jeg kommer til det punktet hvor jeg tror jeg har vunnet kontroll over meg selv. Det er jeg som bestemmer. Føttene går samme vei som jeg vil og hånden klarer å gripe ting uten at det glipper i bakken. Slik har jeg følt det en stund nå. Jeg er blitt så voksen. Jeg har lært av mine og andres feil og jeg kommer aldri til å gå i de samme fellene igjen. Hallo... jeg er jo ikke dum. Jeg vet jo hvor det fører... jeg har jo erfart det. 

 Det var kanskje sånn verden følte det før den første verdenskrigen brøt ut. De så på historien, da verden var yngre og folkene ikke visste bedre. De kriget og sloss som noen villmenn. Nå hadde industrialiseringen kommet. Mennesket kunne klare alt. De var nesten blitt Gud. De kunne få til alt med fabrikkene sine. De var blitt så siviliserte at det aldri mer kunne komme krig. De var så modne og visste bedre. Men så kom krigen. En krig så hensynsløs og brutal som verden aldri hadde sett maken til.

Etter 1. verdenskrig tenkte folk at dette var et feilgrep...og det skal aldri skje igjen! De var ferdig med krigingen. Det var fred, og aldri om de gadd gå gjennom det en gang til. Sykt så unødvendig! Men ikke mange år senere kommer det enda en verdenskrig... Hva skjedde? Det er ikke rart folk mister troen på mennesket!

Slik føler jeg det. Jeg er ikke så sterk som jeg tror. Jeg er en person som ikke vet å lære av sine feil. Plutselig finner jeg meg selv tre skritt tilbake. Neddi samme gjørmehull. Hva skal jeg vel nedi der etter? Sykt unødvendig! Det er slik man mister troen på seg selv. Kanskje det faktisk ikke går ann å endre på den man er? Kanskje mennesket er nødt å drite på leggen i blandt for å skjønne hvor stor Gud er?

En ting jeg lurer litt på... 

Lærer man mest av å feile, eller  av å klare å ungå feilene? 

Når man feiler gjør man jo bare samme feilen flere ganger uansett!

Synøve snakker ut om sine studieteknikker til eksamen...

De 8 fasene til en vellykket(?) eksamen...

1. Først har du morro fasen der jeg vet at det er mange dager/timer til eksamen kommer. Jeg leser litt for gøy og syns det er interessant. 
   
2.  Så kommer fornektelsesfasen. Dette kommer dagen før, og her begynner jeg å bli dritt lei, samtidig som at presset øker ettersom tiden går. Da gjør jeg alt mulig annet enn å lese og forteller meg selv at jeg ikke har eksamen i morgen.
   
3. Så kommer opplysningsfasen. Da jeg finner ut at sånn er livet og eksamen er et faktum.
4. Så kommer unyttig-vrøvle-fasen. Her prøver jeg for harde livet å lese. Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å dø om dette ikke går bra, og selv om klarer jeg ikke tilegne meg et ord. Denne fasen leder fort til neste...
   
5. Klagefasen. Da sier jeg til alle jeg kommer over hvor forferdelig jeg har det og leiter etter all den trøsten jeg kan hente. 
6. Når jeg skjønner at folk er lei av å høre på meg, kommer dødsfasen. Det er her jeg finner meg selv gråtende på gulvet. Alt er håpløshet og jeg ligger der å later som jeg er en død hund, som ikke møter slike utfordrende problemer.  ( her ville vel Dagfinn Lyngbø bedt meg finne frem Bjørn Eidsvåg plata mi! )
   
7. Og så... seint, men aldri for seint... kommer tilegnings fasen. Det er da jeg finner ut av at jeg trenger hjelp fra noen som er smartere en meg. Det er her jeg lærer meg alt som er verdt å lære. 
8. Og så sist men ikke minst... innspurtsfasen. Dette er den mest effektive halvtimen. Det er halvtimen før eksamen begynner. Her skriver jeg ned alt jeg ikke orket å skrive natten før.

Og så er det bare å få det ned på word dokumentet og stå på eksamen!

Når du er deg sjølv...

Når eg er meg sjølv, aleine på romme mitt, er eg som ein strek som går i sikksakk. Ein slik svart-gul strek som kjem når du lukkar auga og trykker på dei med fingrane. Eg fyk gjennom mørket. Eg svever i ei verd der eg er det einaste ljoset. Eg har ingen spesifikk form. Eg er som solstrålar. Alt fungerer fordi eg er til. Mora mi blei til for at ho skulle føde meg og vennane mine blei til for at eg ikkje skulle kjede meg. Hele verda blei til, berre for at eg skulle bli født 22. Februar, 1990.

Men sjølv om heile universet spinner rundt på min litlefinger, og eg er den heldigaste personen som eksisterer, veit eg ikkje kven eg er. Eg prøvar febrilsk å finne meg sjølv. Kven er eigentleg denne blonde jenta som blei født på rikshospitalet for 19 år sida? Dette synes kanskje som eit mikroskopisk problem når man ser det i den store verdssamanhengen, men i mine auge er det eit globalt problem. Det er jo heile verda mi som står i fare. Eg, det svart-gule ljoset, fyk hit og dit og leiter etter kva det vil sei å vere meg. Å ikkje vite kven eg er, kan nesten samanliknas med å ha allzheimer. Plutseleg står eg der og lurer på kor eg er. Kvifor gjekk eg hit, kvifor gjer eg ting slik, kvifor reagerte eg på denne måten. Det einaste eg veit om meg sjølve er mitt eige namn og min eigen alder. Folk som treff meg tenkar: ” ja, det var ei koselig jente”. Eg blir fryktelig nysgjerrig. Kvifor synes du eg er koselig? Kven er det du ser? Kanskje det er difor eg likar å bli kjent med nye folk. Dei ser meg på ein ny måte. Kanskje det gir eit håp om å finne ein ny brikke i det store puslespelet Meg.

Når du er deg sjølv har kanskje du og det sånn? Kanskje du er din eigen, svart-gule strek som fyk rundt i din eigen verd, på jakt etter å finne deg sjølv. Eller kanskje du ikkje er det? Det kan vere at ikkje alle er som meg. Eg blir like overraska kvar gong eg oppdagar at folk ikkje alltid tenkar som meg, at det er andre verder utanfor min.

For to veker sia sto eg på eit busstopp. Plutseleg kom ein mann å stilte seg rett attmed meg. Eg skvatt litt og blei ganske redd. Han spurde meg om eg hadde hatt ein fin dag. Eg svarte at det hadde eg. Han snakka engelsk med afrikansk aksent. Han fortalte at han var frå Sør-Afrika. Han så snill ut, men det einaste eg kunne tenke på var at han var ein ukjend mann som sto litt for nærme. Så spurte han meg ” do you wanna be my friend?”. Eg vart forskrekka og sa at eg ikkje hadde lyst til å vere venen hans. Han blei lei seg. Det såg eg. Han gav seg ikkje og spurte om det var fordi han var svart. Han sa at det var berre som venar. Vi kunne drikke kaffi saman ein gong i blant og sende sms. Eg snakka meg frå det og kom meg unna.
I ettertida har eg hatt dårlig samvit. Tenk om han akkurat var komen til Noreg og at han ikkje hadde nokon venar. Kanskje det er ein del av kulturen deira å bli kjend med nye folk og snakke med framande på busstopp. Eg kunne jo i det minste vært litt meir hyggeleg. Men i verda mi var han ein ekkel mann som eg måtte flykte frå. Korleis han tenkte var uvesentleg, for i mi verd tenkar alle som meg.

Mitt korte liv har no lært meg at det finnes andre verder og at ikkje alle tenkar som meg. No når eg lukkar auga og trykkar på dei med fingeren, ser eg mange svart-gule strekar. Det er så mange folk eg snakkar med som er på leiting etter seg sjølv. Kanskje eg må lære å forstå di verd, for å forstå mi eige? Når eg er meg sjølv saman med deg, seier jo det mykje om kven eg er. Eg kan sjå korleis eg er mot deg, korleis eg snakkar til deg og korleis eg tenkar om deg. I mitt hovudet er eg ein god person, ein som folk kan stole på og ein som bryr seg. Er dette røyndomen, er det slik eg er utafor mi verd? Når man ser det på denne måten trur eg at det å finne seg sjølv får ein heilt ny tyding. Det handlar ikkje om å finne seg, men å definere seg sjølv. Ved å være med andre lærer man noko om handlingane sine og kva slags verknader desse får. Når man har lært seg dette, går det ann å prøve å definere si eige røyndom, å trene seg på å vere og handle deretter.

Om bobla eg ser den verkelege verda gjennom nokon gong vil sprekke veit eg ikkje, men når eg er meg sjølv, vil eg vere som eit hjarte som dunkar på ein synleg måte. Eg vil ikkje vere den egosentriske, svart –gule streken, som fyk hit og dit. Eg vil lære meir om deg... Så no må eg finne ut: Korleis er du når du er deg sjølv?

(og drit i å rette på nynorsken min... jeg vet jeg suger :)

De brennende, ubesvarte spørsmål:

Hva kan jeg gjøre

når skaden er skjedd?

Hvorfor sa jeg ingenting? 

Hvorfor var jeg redd?

Hvorfor må jeg feile

når jeg vet hvor veien går?

Kan jeg ikke stoppe

før jeg planter dype sår?

Hvorfor blir jeg revet med?

det såret mer enn jeg tror.

Når stoppet jeg å følge

sosiale antenners ord?

Jeg vil slutte å si hei til folk

slik at jeg aldri mer igjen

Blir kjent med en for så å 

svikte nok  en venn.

Hvorfor er ikke vennskap, vennskap,

når alt kommer til alt?

Hvorfor nektet jeg å se det?

Var det på dette jeg falt?

Jeg lar samvittigheten gnage

og rive i min kropp.

For fins det noen måte 

jeg ellers kan gjøre opp?

jeg trekker hodet under dyna

og ønsker nok en gang

at jeg kunne tenke på noe annet

så jeg nynner på er sang

Barn

Nora snur seg mot meg og sier med sin skarpe barnestemme: " Eg såg deg falle på TV." Og så ler hun opp mot meg med lys i øynene. Jeg later som at jeg blir flau og rister henne sånn at hun ler enda mer. Jeg ler med. Det er godt å le en ekte latter som bare kommer. Uten at det er en fasade eller noe anstrengende som jeg må konsentrere meg for å presse fram. Barn er ekte og krever ektehet tilbake. De er energi og det smitter over når man er med dem. 

                                    

                                 (kusine, Jenni)

En dans på psykedeliske roser...

Omgivelsene er skrikende og jeg er bare en kontur mot alt det forvirrende som svever rundt meg. Foreløpig danser jeg uten uttrykk. Jeg står på en scene og er pakket inn i grønt, som en tvangstrøye. Sånn at ingen forstår meg eller ser hva jeg prøver å formidle. 

Slik det er nå, danser jeg min "våroffer"- dans på de psykedeliske roser, i taushet. - Allerede helt utmattet. 

Men snart vil det klarne. Jeg ser lyset i enden av tunellen. Mine handlinger vil bli tydligere. Bakgrunnen vil fade. Ingen skal være i tvil om hva jeg mener og føler. Det jeg formidler ved min dans vil ikke missforstås. Overtonene i min sang skal høres klare som klokker. Det vil ikke lenger være en tvangsdans, men en gledesdans, en sommerdans i blomsterengen. Sangen min vil følge den rislende elven og fuglene. Ja glede og latter vil følge den dagen jeg er ferdig med kapittelet "Videregående"!

@#"kxytdiug@^¨= sensurert

Jeg er heeelt borte for tida!

I dag i timen skulle jeg skrive navnet mitt på en sånn direksjonsting. Og jeg skrev det ned uten å tenke noe over det. Da jeg så ned på papiret så jeg til min forskrekkelse at jeg hadde skrevet Jesus istedet for Synøve. Og rett etterpå gjorde jeg nøyaktig det samme... men sånne ting er jo bare morsomme.

Noe som ikke er fullt så morsomt var at jeg liksom skulle slette en snarvei til skolemappen min på dataen. Og først etter at jeg hadde slettet den fra papirkurven oppdaget jeg at det var ikke snarveien, men den egentlige mappa. Jeg sliter. Der har jeg alle notatene mine for hele kongshaug og alle stilene og oppgaver jeg har gjort. Er det MULIG????!!!! 

Sveinung har så rett... jeg er helt fjern!!!!!!! :/

Hvor går veien videre?

 

Jeg står der sporene stopper.

Der hvor den brede og forutsigbare veien tar slutt.

Jeg blir nødt til å lage min egen lille sti,

Som antakelig vil bli kroket og vanskelig å gå.

Og jeg klarer ikke se hvilken vei jeg bør ta!

Forvirret ser jeg både til høyre og venstre.

Og noen ganger ser jeg bak meg og.

 Jeg gir opp, redd for å gå noen feilsteg.

Plutselig ser jeg en som står ved min side.

Han rekker ut hånden og jeg tar den.

Nok en gang løfter jeg blikket

For jeg vet at tett ved sida mi går Jesus!

Litt Synøvsk etikk

En handling kan være rett. Men hvordan kan du utføre den når du vet at det også er galt? Om du kommer opp i en sånn situasjon, uansett hvor mye rett det er i den, er det dømt til å bli galt. Så kan man jo velge å unngå slike ting. Men da oppdager man at det er hvertfall galt å snike seg unna å bare la det ligge, selv om det kanskje føles litt rett. Og så ender det til slutt  med at alt man gjør er feil. Det er uungåelig. Og da er spørsmålet velger man det som er rett, men som gjør ting galt, vondt og vanskelig, eller velger man det som er galt, men som føles veldig riktig?

Hmm... innviklede saker!

Hva gjør mest vondt?

bilde s. 143, Panorama, min tolkning av bilde:

"Skadet

Jeg viste jeg var skadet, merket for livet.  Selv om jeg ikke hadde en skrammer. Åh, hadde jeg bare hatt et sår. Noe som var fysisk og reelt. Hadde jeg hatt det hadde jeg visst at det ville gro. Kroppen ville ha tatt seg av det og jeg kunne ligget der med vissheten om at det ville lege seg selv. Nå satt jeg bare her lammet av de overveldende inntrykkene. Jeg hadde en knute i magen som ble strammere og strammer. All denne urettferdigheten. Tårene ville ikke slutte å renne. Ja visst var jeg skadet, men ingen kunne se det. Det satt dypt inni meg. Jeg så alle bildene for meg i hodet når jeg lukket øynene, og visste at bildene ville fortsette å  rulle hvis jeg åpnet øynene. All elendigheten og den uvirkelige virkeligheten var skåret inn i hjertet mitt.  Det kom en å satte seg ved siden av meg. Det var en mann. Det kjente jeg på de sterke armene. Jeg presset  meg inntil han. Det var trygt. Han fikk alle lydene rundt meg til å forsvinne og alle de skrekkelige scenene til å bli usynlige. Og for et lite øyeblikk  satt vi der helt alene, jeg konsentrerte meg om hjerterytmen hans for å holde fast på illusjonen. Lyttet etter de stille beroligende ordene hans. Men så hørte jeg min egen gråt og bildene begynte å dukke opp igjen. Bilde av den lille jenta mi som ble tatt bort sammen med de andre døde kroppene, ble vist for meg enda en gang. Skrikene, blodet, skuddene, håpløsheten. Det nyttet ikke å flykte fra krigen. Jeg visste at det alltid ville forfølge meg. Jeg var utrøstelig. Minnene. De ville sørge for at jeg aldri glemte. Jeg hadde et åpent sår som jeg visste aldri kom til å gro. Som alltid ville blø. Jeg var skadet."

Jeg har lurt på det før, men da jeg var i Afrika kom spørsmålet tilbake med ny slagkraft: hva er egentlig værst av det å ha fysisk eller psykisk vondt?Antakelig enda ett av mine spørsmål som vil stå ubesvart så lenge vi trasker rundt her på jorda, for det  går ikke ann å måle.  Men jeg tror uansett at det er vanskeligere å ha det psykisk vondt. For det er det ingen som kan se. Sårene er ikke reelle og du kan ikke ta noe salve på de eller gå til legen. Du står på en måte alene i møkka...

Jeg tror at i Afrika er det fysisk vanskeligere å bo. Hardt arbeid, sult, manglende helsevesen som fører til fysiske lidelser, mens i norge pleier ikke dette å være noe problem. Men selv om er det ikke sikkert det er lettere å sitte privat og alene i en hybel i Oslo. Du har alt du trenger, men du er bare en av mengden og ingen ser deg når du sitter alene på senga å gråter. Ingen kan si deg hva du gråter for, for du har ingen sår. Du spises opp innenfra av et sort hull som er fylt av alt det fæle som er opplevd i livet og det er ingenting som kommer til å forsvinne. Man kan ikke kvitte seg med fortiden. Og når man stresser rund, for travelt opptatt til å leve, glemmer man viktige ting som venner og familie.

Men til tross for dette klarte jeg ikke å overbevis Niwa om at det kan være vanskelig å bo i Norge. For han har opplevd sulten på kroppen. Han har gått de tre kilometerne fram og tilbake hver dag for å hente vann. Han har vært med å jobbet og plantet, men ikke sett resultater fordi avlingen slo feil. Han har måtte betale for skolegang med penger som de omtrent ikke har og kjent spanskrøret treffe da han ikke hadde fått gjort leksene. Han er sikker på at penger kan gjøre deg lykkelig!

(liten jente fra uganda som tigger)

Savn<3

Å reise er slitsomt. Det er vanskelig å sove og om man sover er det en lett og ukomfortabel søvn. 

Maten man får er crappy. Den sitter høyt i halsen og vil gjerne komme opp igjen.

Nå er det ca. et og et halvt døgn siden jeg har fått meg ordentlig søvn. Magen min klarer ikke å kvitte seg med de sjuke altomsnurrende sprellende og harde knipetakene.

Og spørsmålet slår mot meg: Hvorfor i alle dager dra hjem igjen?

Alt taler i mot! Også viljen er imot. Jeg vil ikke hjem. 

Jeg vil til Ruhija og mine gode venner der. Hvor brutalt er det vel ikke å stappe oss sammen noen dager, for så å rive oss bort. Nå sitter vi igjen med vissheten om at vi aldri får se hverandre mer og at vi må leve separate liv på hver vår side av jorda. De er ikke død, de lever, men selv om er de ikke der, som om de ikke eksisterte.

nå sitter det bare igjen som et minne... De stjernene, den sangen, det språket, det håret, den engelsken, den humoren, de luktene, den latteren, de lydende, de ordene, DE VENNENE!!!! O du store savn. 

Step up!

I det siste har jeg sått overfor mange vanskelige utfordringer der jeg må konfrontere folk og snakke med dem om ubehagelige ting. Jeg hater det. Men jeg kjenner at jeg vokser på det. 

For å ta et eksempel: I dag måtte konfrontere husmor fordi hun hadde laget en mangelfull attest. Jeg følte meg helt ufattelig slem!! Men jeg hadde jo mast om den attesten i 1 1/2 måned... og så var den så dårlig. Jeg kjente at når jeg tenkte på det blei jeg sint og frustrert. Og heldigvis, etter mye moralsk støtte, gikk å snakka med henne og det ble klart at det var skjedd en del missforståelser. Resultatet er at jeg får en ny attest, jeg lever fortsatt, jeg trenger ikke gå å være sur på henne og dermed er det ingenting som gnager på samvittigheten heller. 

Før jeg skal ta steget ut i det dype vannet, tenker jeg alltid at nå dør jeg! Men så bare sier jeg det. Og jeg overlever gang på gang og merker at det er en god ting å få snakka om det. Litt som når du skal hoppe ut i vannet når isflakene flyter rundt deg. Du tenker ikke, bare gjør det! Nå har jeg vært helårsbader i snart 3 år. Og jo flere ganger man kobler ut hjernen og bare gjør det, jo lettere blir det faktisk. Nå trenger jeg ofte ikke koble ut hjernen en gang. Det er blitt en vane. 

Usagte ting gnager dypt i sjela! Jeg merker på meg selv hvor lett sånt kan føre til sinne, uforsonlighet, forvirring, hat og bitterhet. Det kan ta lang tid, men jeg har lyst til at det å si i fra om ting og snakke ut om ting, skal bli en vane for meg. Jeg tror det vil gjøre tilværeles lettere for både meg og de rundt meg!

Å skade seg er en del av det å leve!

det siste halvåret har jeg hatt et sår ett eller annet sted på kroppen konstant. Når det ene er nesten grodd kommer det alltid et nytt ett. Etter jul fant jeg ut at jeg ble nødt til å kjøpe litt plaster (og ikke snylte på karoline hele tida ;). Og den esken har jeg allerede brukt halvveis opp. ... (kunstpause) !!!! !!!!! !!!!!!!!!!!

I dag morges la jeg merke til at... wow... nå er jo det såret jeg har hatt på kneet den siste måneden (sidene jeg har slått det opp så mange ganger) neste blitt bra igjen, det passer jo bra til Afrikaturen! Men dette mine kjære venner er en meget farlig tanke!! For da skjønner kroppen min... oioi hun er snart frisk, nå må hun skade seg igjen. Så i turn i gymmen i dag, da jeg tok skikkelig fart for å klare en perfekt stift... landet jeg på stortåa med hele meg. Og den blei ganske crunsha!! 

Jeg har skjønt at min kropp bare må skade seg hele tida, og det må jeg leve med. Og egentlig er det en positiv ting... for aldri lever man så mye som når man slår seg! Det å føle smerten, mmmmmh.... da er det ingen tvil om at her er det liv. Og det merker en for livet. Det kan for eksempel være et fint samtale emne å snakke om arr. Og for å være helt ærlig ville jeg blitt skremt om jeg møtte en voksen person som ikke kunne vise frem ett eneste arr. 

Min kloke mor har sagt at barn har godt av å fall og slå seg og kjenne litt smerte. Hvis de ikke gjør det vil de få store problemer når de blir voksne og skal face andre større og mer grusomme smerter som livet kan by på. For smerte skjer  ikke bare på det fysiske plan. Psykisk smerte kan gjøre vell så vondt og kan etterlate uforståelig store arr! Men man kan ikke bare gå rundt å eksistere av den grunn! Men man må kunne prøve og feile... ellers kjenner man ikke at man lever!

Til ettertanke:

Hvis jeg hadde vært helt fysisk frisk ville det vell ikke stått helt i stil til min mentale tilstand... (ooo... self - buurningz... in my face!!!) - øø... var det dette som kaltes selvskading? Viktig å ikke havne i den grøfta heller ;)

Min himmelske Pappa!

Jeg har dårlig samvittghet, men er uskyldig.

Jeg får ikke puste, men likevell lever jeg.

Jeg er sulten, men klarer ikke spise.

Jeg er glad, men likevell lei meg.

Jeg har alt, men likevell mangler det noe.

Jeg klarer ikke å være alene og  orker ikke å være med folk.

Jeg må si noe, men klarer ikke formulere de rette ordene.

Jeg vil fortelle noe, men tidspunktet passer ikke.

Da er det bare en ting å gjøre... (og det er ikke å finne frem Bjørn Eidsvåg cd!) Det er å komme seg til nærmeste piano og lage en klagesang til den eneste som forstår meg fullt ut og som jeg ikke trenger å forklare meg for. Han jeg kan komme til akkurat som jeg er, når som helst.  Som bare har sittet å ventet på meg hele tiden. Han  som har løsninger og hjelper meg med alle mine problemer! Han som er en mester på  å trøste!

"Du kan komme til Gud klokken når som helst, samme hvor på kloden du er. Han har ingen kontortid eller kø forann seg. Hans øyne er rettet mot deg" ...."du kan være hos pappa å hvile deg ut, han vil elske deg for den du er. Slapp av og nyt at han har deg kjær. Og gjør det han sier til deg."  ( Trond Lepsøe - "Så lett")

TIDEN...

Tid er en illusjon. Noe som Gud har laget for at vi enkle mennesker skal kunne ha noe å forholde oss til, en liten prikk i den store evigheten. Men jeg synes tid er vanskelig.

Jeg fårstå meg ikke på tiden -  den går alt for fort samtidig som at den sneiler seg av gårde. Noen ganger skjer det ingenting i løpet av 24 timer, men andre ganger skjer det så mye at en stakkars hjerne ikke vet hvor den skal gjøre av alle intrykkene. 

Da jeg var mindre lurte jeg på hvor jeg ville være og hvordan jeg hadde det når jeg ble 25 år. Nå har jeg sluttet å lure på dette. I det siste har jeg fundert veldig på  hvor jeg er om ett år. Hvilken skole ender jeg opp på, har jeg jobb, har jeg kjæreste, kanskje jeg er så heldig at jeg er i Bolivia, det hadde jo vært konge! Men i dag lurer jeg ikke på hvor jeg er om ett år heller. Jeg tenker mer på hvor jeg er om fem dager?  Hvordan ser det ut i Afrika? Hvordan er luktene? hvordan vil jeg reagere på intrykkene? Men det orker jeg heller snart ikke tenke mer på. Jeg får heller si til meg selv " se hva som skjer" og legge det fra meg en stund.

Jeg har funnet ut at det er så  masse som skjer hver dag at man er nødt til å ta en dag om gangen. Ellers så sprenger man!

Matt.6 33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. 34 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Hvor blei det av tankene?

Nå har jeg lest gjennom alle blogginnleggene jeg har skrevet i min bloggkariere. Det er spennede å lese om hvordan jeg tenkte før og hvordan jeg har hatt det gjennom mine to år på kongshaug. Det er rart å se hvordan jeg egentlig ikke har forandra meg så mye. Jeg var jo Synøve da og! Men et skremmende spørsmål dukker også opp: 

Hvor er det blitt av tankene mine? Jeg har merket at i det siste har jeg prøvd å unngå å tenke. Noe som slette ikke er vanlig for meg! Jeg går skjeldent på tur med tankene og føler ikke lenger den sitrende gleden av å sitte for meg selv å nyte stillhetens mens jeg beundrer en klar natt. Jeg har rett og slett for store tanker til at jeg orker å ta stilling til det. De får ikke plass, jeg er redd de kommer til å kvele meg hvis jeg filosoferer meg for dypt ned i de. Jeg klarer ikke å sortere de og de samler seg bare til en grå floke som jeg ikke klarer å nøste sammen. Det føles litt som når du iherdig prøver å se på en bestemt farge i en karusell, men så går det fortere og fortere og jo mer du fokuserer jo mer blurete blir fargen. Jeg klarer ikke å holde tanken uten at den blander seg med alle de andre rare og absurde tankene som ofte tumler rundt oppi skolten (som fatima i form av mafia, nådegaver, fornuft, nils ottar som øksemann, virkelighet, kengeruer som tar salto uti et vann laget av skyer, ulike forestillinger av framtiden, ol.) Så jeg har bare sluttet å tenke over ting som plager meg og som irriterer. Skummelt!

Men tror jeg skal prøve samme terapi som i 1. klasse... å blogge. Det er en befrielse å kunne sette ord på tanker. Og det er deilig å trykke på publiser og vite at jeg i samme øyeblikk har fortalt noen om ting jeg tenker på. At jeg ikke er alene! Så fra nå av skal jeg prøve å bli et nytt og bedre bloggmenneske!

Så vær beredt og ta på deg lesebrillene...hvis du har gidden :)

Utilstrekkelig

Jeg har begynt, mot min vilje, å innse at det ikke er alt man kan forstå. 

Jeg har oppdaget at noen spørsmål vil stå ubesvart

Jeg har oppdaget at verden er blodig uretferdig, 

uansett hvor masse man prøver å være rettferdig. 

Men jeg VIL forstå.  Jeg VIL ha svar.

Og likevell står jeg her på sidelinjen... 

uten noe sjanse til å gjøre noe fra eller til.

Jeg ser framtiden i øynene

Jeg oppdager at min optimisme ikke er verdt noe

Jeg merker jeg er utilstrekkelig

Og sånn ellers...

ønsker jeg alle en riktig god jul! (... eller en god riktig jul som Terje liker å si:)

DET ER IKKE LETT!!!

Det er ikke lett å ha det så godt

Når jeg tenker på alt det bra jeg har fått

Jeg tusler ut matsalen, så mett i magen

Mens andre går å er sultne hele dagen.

Shopping er gøy, det varmer min sjel

Mens ute ligger mennesker å fryser ihjel

Selv om klesskapet er proppa er det plass til en ny

Og buksen det er hull i gidder jeg ikke sy.

Det er ikke lett å ha det så bra 

Og vite at mine foreldre er de beste jeg kan ha

Når jeg hører at vold, krangel og hat

er hva barn i dag kjenner som prat

Og hvorfor var det jeg som skulle fødes inn

I en familie som har et kristelig sinn?

Når Jesus  må mennesker bort fra seg sende 

Bare fordi de ikke fikk lære Jesus å kjenne

Hva gjør jeg vel med den sjansen jeg har

 Til å bli kjent med min kjærlige, evige far?

Så Jesus nå som jeg er på mine knær

Bruk meg så jeg kan vise dem hvem du er!