Jeg fårstå meg ikke på tiden - den går alt for fort samtidig som at den sneiler seg av gårde. Noen ganger skjer det ingenting i løpet av 24 timer, men andre ganger skjer det så mye at en stakkars hjerne ikke vet hvor den skal gjøre av alle intrykkene.
Da jeg var mindre lurte jeg på hvor jeg ville være og hvordan jeg hadde det når jeg ble 25 år. Nå har jeg sluttet å lure på dette. I det siste har jeg fundert veldig på hvor jeg er om ett år. Hvilken skole ender jeg opp på, har jeg jobb, har jeg kjæreste, kanskje jeg er så heldig at jeg er i Bolivia, det hadde jo vært konge! Men i dag lurer jeg ikke på hvor jeg er om ett år heller. Jeg tenker mer på hvor jeg er om fem dager? Hvordan ser det ut i Afrika? Hvordan er luktene? hvordan vil jeg reagere på intrykkene? Men det orker jeg heller snart ikke tenke mer på. Jeg får heller si til meg selv " se hva som skjer" og legge det fra meg en stund.
Jeg har funnet ut at det er så masse som skjer hver dag at man er nødt til å ta en dag om gangen. Ellers så sprenger man!
Matt.6 33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. 34 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar