Tro og kristendom

Jeg har gått på Levende Ord fra jeg begynte i barnehagen til jeg gikk ut av 10. klasse. Hele livet så jeg på pastor Enevald som en stor mann. Jeg husker at i barnehagen og på barneskolen hadde han et slags idolstatus for meg. Jeg husker en gang han gikk gjennom barnehagegangen vår. Og så smilte han til oss. " wow... han smilte til meg", tenkte jeg og var sykt stolt. Han var en bra Guds mann, og det var nok for meg. Veldig lenge var han den lederen jeg respekterte mest.

Så ble jeg ungdom og begynte i ungdomsmiljøet LOUD. Her ble jeg kjent med Tor Håkon, ungdomspastoren. Han snakket med oss og fokuset hans var hele tiden på å nå flere ungdommer. Talene hans var enkle, men jeg ble alltid grepet og utfordret. Jeg syntes alt var bra. 

Men da han plutselig sa opp stillingen sin og fikk hele menigheten til å bli snudd på hodet, ble ting litt mer innvikla. De to personene som hadde vært de trygge lederne var ikke så trygge alikevel. Han ene var korrupt og han andre bare forsvant. 

Jeg jobbet masse i barnearbeidet. Etter dette krakket i menigheten var det mange som sluttet og ansvaret ble lagt på noen få personer. Jeg var med på "lillesøndag" hvor jeg var drama-, danse- og korleder. Jeg var også med som leder på søndagsskolen der jeg var barnas klatrestativ og lovsangsleder (uten band eller andre sangere til å støtte meg på)

Det var rett og slett helt fantastisk å flytte til kongshaug å komme seg bort fra alt kaoset. Etter at jeg kom hit har jeg prøvd å finne ut av alt det jeg har lært opp gjennom årene, hva var det egentlig som stemte og hva var bare bull? Jeg gjorde som noen av de andre ungdommene fra LOUD og begynte å selv sjekke ting med Bibelen og bli skeptisk til alt folk påsto. Mennesker er mennesker og feiler. Bibelen er ordet fra Gud. 

Det jeg ikke likte når jeg kom til Kongshaug var at her vil alle sette et stempel på deg. Enten er du lutheraner, pinsevenn, baptist... ja, jeg husker ikke alle de kallenavnene de for forskjellig typer kristne. Men de vil hvertfall gjerne sette deg inn i en sånn bås. Hvis noen lurer på hva jeg er... så skal jeg gladlig fortelle deg ... jeg er en Jesustroende.

Hele livet har jeg bare vært en kristen, Jesu yndling og Guds favoritt. På kongshaug måtte man plutselig være noe mer enn det. Jeg ble jo fort plasert i en egen bås kalt Levende-ord-båsen da. Noe jeg forsåvidt er vant med. Jeg ble  jo alltid mobba av naboungene da jeg var mindre og nå er det nesten uungår å ikke få en diskusjon når jeg sier hvilken menighet jeg er fra.  Derfor var jeg veldig glad da skolen byttet navn til BKG (bergen kristne Grunnskole). Jeg leste på bt i dag at Levende Ord også skal bytte navn nå... til Credokirken. Dette tror jeg er bra. Så slipper folk å stemple en bare man sier "Levend...". 

Jeg syns stempler er dumt. Hva har det vel å si om nattverden forvandles eller bare er symbolsk, om verden ble skapt for 6000 eller 6000 000 000 år siden, om du er barnedøpt eller voksendøpt. Så lenge du tror, er du jo en kristen. Jeg er både barnedøpt og voksendøpt, og om du ikke er døpt, er du jo like kristen selv om. Med en gang folk kommer med stempelet kommer også rangeringen... " Ja, det er bedre enn det". "Jeg er mer kristen enn deg"

La oss holde oss nær til Gud, så vil han holde seg nær til oss. 

Tre skritt tilbake...

Det er noen ganger jeg kommer til det punktet hvor jeg tror jeg har vunnet kontroll over meg selv. Det er jeg som bestemmer. Føttene går samme vei som jeg vil og hånden klarer å gripe ting uten at det glipper i bakken. Slik har jeg følt det en stund nå. Jeg er blitt så voksen. Jeg har lært av mine og andres feil og jeg kommer aldri til å gå i de samme fellene igjen. Hallo... jeg er jo ikke dum. Jeg vet jo hvor det fører... jeg har jo erfart det. 

 Det var kanskje sånn verden følte det før den første verdenskrigen brøt ut. De så på historien, da verden var yngre og folkene ikke visste bedre. De kriget og sloss som noen villmenn. Nå hadde industrialiseringen kommet. Mennesket kunne klare alt. De var nesten blitt Gud. De kunne få til alt med fabrikkene sine. De var blitt så siviliserte at det aldri mer kunne komme krig. De var så modne og visste bedre. Men så kom krigen. En krig så hensynsløs og brutal som verden aldri hadde sett maken til.

Etter 1. verdenskrig tenkte folk at dette var et feilgrep...og det skal aldri skje igjen! De var ferdig med krigingen. Det var fred, og aldri om de gadd gå gjennom det en gang til. Sykt så unødvendig! Men ikke mange år senere kommer det enda en verdenskrig... Hva skjedde? Det er ikke rart folk mister troen på mennesket!

Slik føler jeg det. Jeg er ikke så sterk som jeg tror. Jeg er en person som ikke vet å lære av sine feil. Plutselig finner jeg meg selv tre skritt tilbake. Neddi samme gjørmehull. Hva skal jeg vel nedi der etter? Sykt unødvendig! Det er slik man mister troen på seg selv. Kanskje det faktisk ikke går ann å endre på den man er? Kanskje mennesket er nødt å drite på leggen i blandt for å skjønne hvor stor Gud er?

En ting jeg lurer litt på... 

Lærer man mest av å feile, eller  av å klare å ungå feilene? 

Når man feiler gjør man jo bare samme feilen flere ganger uansett!

O du store glede

Jeg traff en mann i dag. Vi snakket sammen. Etter 5 minutter sa han at jeg hadde fått jobben på en av norges flotteste turhytter som ligger i Jotunheimen. Vi fortsatte å snakke. Vi gikk forbi fisketorget. Han fortalte meg at det var 300 stykker som hadde søkt på jobben, men siden han skulle til Bergen var det jeg som fikk intevju. Jeg tenkte dette var mer enn bare flaks. Akkurat slik som jeg tenkte da jeg kom inn på kongshaug dagen før skolestart. Og plutselig tenkte jeg.... wow... livet mitt er faktisk perfekt. Akkurat slik som det er i dag. Jeg trenger ikke bekymre meg for morgendagen. Det er en som passer på å fikse tingene. Kanskje det ikke går like fort som jeg håper på... men wow... det skjer. Og alltid de beste løsningene.

Og akkurat nå er jeg fornøyd, jeg har det bra! Jeg er i sluttfasen av mitt kongshaug liv og merker at det er flere og flere ting som kan strykes av listen og som aldri skal gjøres igjen. Som historietentamen!

Jeg jogger og kjenner at jeg nyter livet. Jeg kjenner svetten renne og liker det. Fuglene synger for meg hver morgen og skoledagen kommer aldri som et sjokk. Jeg sjokkerer den!

Life is good and so full of joy and happiness. You say you haven´t found your happiness?! you just have to look for it in the right ways and the right place. Be patience and you will find it! (sitat: Synøve;)

Lykkelege smil frå §

Hvor går veien videre?

 

Jeg står der sporene stopper.

Der hvor den brede og forutsigbare veien tar slutt.

Jeg blir nødt til å lage min egen lille sti,

Som antakelig vil bli kroket og vanskelig å gå.

Og jeg klarer ikke se hvilken vei jeg bør ta!

Forvirret ser jeg både til høyre og venstre.

Og noen ganger ser jeg bak meg og.

 Jeg gir opp, redd for å gå noen feilsteg.

Plutselig ser jeg en som står ved min side.

Han rekker ut hånden og jeg tar den.

Nok en gang løfter jeg blikket

For jeg vet at tett ved sida mi går Jesus!

Min himmelske Pappa!

Jeg har dårlig samvittghet, men er uskyldig.

Jeg får ikke puste, men likevell lever jeg.

Jeg er sulten, men klarer ikke spise.

Jeg er glad, men likevell lei meg.

Jeg har alt, men likevell mangler det noe.

Jeg klarer ikke å være alene og  orker ikke å være med folk.

Jeg må si noe, men klarer ikke formulere de rette ordene.

Jeg vil fortelle noe, men tidspunktet passer ikke.

Da er det bare en ting å gjøre... (og det er ikke å finne frem Bjørn Eidsvåg cd!) Det er å komme seg til nærmeste piano og lage en klagesang til den eneste som forstår meg fullt ut og som jeg ikke trenger å forklare meg for. Han jeg kan komme til akkurat som jeg er, når som helst.  Som bare har sittet å ventet på meg hele tiden. Han  som har løsninger og hjelper meg med alle mine problemer! Han som er en mester på  å trøste!

"Du kan komme til Gud klokken når som helst, samme hvor på kloden du er. Han har ingen kontortid eller kø forann seg. Hans øyne er rettet mot deg" ...."du kan være hos pappa å hvile deg ut, han vil elske deg for den du er. Slapp av og nyt at han har deg kjær. Og gjør det han sier til deg."  ( Trond Lepsøe - "Så lett")

TIDEN...

Tid er en illusjon. Noe som Gud har laget for at vi enkle mennesker skal kunne ha noe å forholde oss til, en liten prikk i den store evigheten. Men jeg synes tid er vanskelig.

Jeg fårstå meg ikke på tiden -  den går alt for fort samtidig som at den sneiler seg av gårde. Noen ganger skjer det ingenting i løpet av 24 timer, men andre ganger skjer det så mye at en stakkars hjerne ikke vet hvor den skal gjøre av alle intrykkene. 

Da jeg var mindre lurte jeg på hvor jeg ville være og hvordan jeg hadde det når jeg ble 25 år. Nå har jeg sluttet å lure på dette. I det siste har jeg fundert veldig på  hvor jeg er om ett år. Hvilken skole ender jeg opp på, har jeg jobb, har jeg kjæreste, kanskje jeg er så heldig at jeg er i Bolivia, det hadde jo vært konge! Men i dag lurer jeg ikke på hvor jeg er om ett år heller. Jeg tenker mer på hvor jeg er om fem dager?  Hvordan ser det ut i Afrika? Hvordan er luktene? hvordan vil jeg reagere på intrykkene? Men det orker jeg heller snart ikke tenke mer på. Jeg får heller si til meg selv " se hva som skjer" og legge det fra meg en stund.

Jeg har funnet ut at det er så  masse som skjer hver dag at man er nødt til å ta en dag om gangen. Ellers så sprenger man!

Matt.6 33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. 34 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

DET ER IKKE LETT!!!

Det er ikke lett å ha det så godt

Når jeg tenker på alt det bra jeg har fått

Jeg tusler ut matsalen, så mett i magen

Mens andre går å er sultne hele dagen.

Shopping er gøy, det varmer min sjel

Mens ute ligger mennesker å fryser ihjel

Selv om klesskapet er proppa er det plass til en ny

Og buksen det er hull i gidder jeg ikke sy.

Det er ikke lett å ha det så bra 

Og vite at mine foreldre er de beste jeg kan ha

Når jeg hører at vold, krangel og hat

er hva barn i dag kjenner som prat

Og hvorfor var det jeg som skulle fødes inn

I en familie som har et kristelig sinn?

Når Jesus  må mennesker bort fra seg sende 

Bare fordi de ikke fikk lære Jesus å kjenne

Hva gjør jeg vel med den sjansen jeg har

 Til å bli kjent med min kjærlige, evige far?

Så Jesus nå som jeg er på mine knær

Bruk meg så jeg kan vise dem hvem du er!