På egenhånd... meg og verden

Nå er neste stopp gjendebu...

Det blir spennende. Et nytt sted hvor jeg ikke kjenner en sjel. En lang reise til steder hvor jeg aldri før har satt min fot. Meg på egenhånd i den store verden. Litt distré, litt redusert rettningssans og en naturlig uflaks når det gjelder busser. En litt skremmende tanke (Spessielt siden jeg faktisk ikke kan miste en eneste buss hvis jeg vil fram!). Men jeg gleder meg veldig. Det blir bra tror jeg. Og veldig skummelt. Men jeg liker utfordringer. 

Men dere kan være veldig sikker på at den første natta der oppe, ligger jeg å savner dere alle sammen veldig masse, og angrer med hele meg på dette jeg har begitt meg ut på...

Våking, forbønn, faste og alt slikt, er lov for de som føler kallet.

Det er visst ikke meldt så veldig bra vær, hvertfall den første uka... men det gjør ingenting... for jeg har fått meg nye regnklær :D trallallalla -la -la...

God sommer alle sammen! ;D

(eller som Bender ville sagt det: " So long suckers!")

Mitt liv er andres liv

(Synøve Solvang)

Når jeg tenker på hva jeg vil bli, ender jeg som regel opp med nada. Jeg har gjennom alle år eliminert de tingene jeg ikke vil gjøre. Og bare for å ende opp med noe og demonstrere min håpløshet ender jeg som regel opp med kassedame på Rimi. Det er ingenting jeg vil. Det er ingenting som frister. Det er noen blaff her og der med spontane ønsker, men når jeg får tenkt litt lenger begynner jeg å tvile igjen. Jeg ser ikke meningen med det. Takktikken jeg har kjørt fram til nå er at jeg prøver å utvikle de områdene der interessen er størst. Det kan jo ikke skade. Uansette om jeg bruker det i jobb eller hobby er det noe jeg vil få glede av. Men jeg håper også at andre vil få glede av det

I historie timen i går, tok jeg meg i å være stolt. Jeg var stolt over å være norsk, ha blondt hår, blå øyne og være øverst på den sosiale rangstigen. I et øyeblikk var jeg rasistisk. Masseproduserte kinesere, myldrene gatebarn uten framtid, slum der folk bare lever for å holde seg i live. De mistet ansiktene. De var ikke verd så mye. De var ikke så gode. Hvorfor er de i det hele tatt til?

Men så fikk de personlighet og øyne. De fikk tanker og følelser.  Og hele bilde ble snudd.

Det er jo bare en tilfeldighet at jeg ikke er en av de. Hvorfor ble jeg født i Norge? Hvorfor har jeg det bra? Hvorfor fikk jeg alt håpet og hele framtiden?

I dag så jeg barna. De satt på gata å sniffet lim. De hadde ikke sko og lå på pappesker. De jeg i går så på som uverdige mennesker ble nok en gang alt i mine øyne. 

Jeg vet ikke om dette fører meg noe som helst nærmere svaret på hva jeg skal gjøre med livet... utenom det at mitt liv skal dreie seg om andre sine liv. 

Min framtid er din framtid lissm;)

En dans på psykedeliske roser...

Omgivelsene er skrikende og jeg er bare en kontur mot alt det forvirrende som svever rundt meg. Foreløpig danser jeg uten uttrykk. Jeg står på en scene og er pakket inn i grønt, som en tvangstrøye. Sånn at ingen forstår meg eller ser hva jeg prøver å formidle. 

Slik det er nå, danser jeg min "våroffer"- dans på de psykedeliske roser, i taushet. - Allerede helt utmattet. 

Men snart vil det klarne. Jeg ser lyset i enden av tunellen. Mine handlinger vil bli tydligere. Bakgrunnen vil fade. Ingen skal være i tvil om hva jeg mener og føler. Det jeg formidler ved min dans vil ikke missforstås. Overtonene i min sang skal høres klare som klokker. Det vil ikke lenger være en tvangsdans, men en gledesdans, en sommerdans i blomsterengen. Sangen min vil følge den rislende elven og fuglene. Ja glede og latter vil følge den dagen jeg er ferdig med kapittelet "Videregående"!

Hvor går veien videre?

 

Jeg står der sporene stopper.

Der hvor den brede og forutsigbare veien tar slutt.

Jeg blir nødt til å lage min egen lille sti,

Som antakelig vil bli kroket og vanskelig å gå.

Og jeg klarer ikke se hvilken vei jeg bør ta!

Forvirret ser jeg både til høyre og venstre.

Og noen ganger ser jeg bak meg og.

 Jeg gir opp, redd for å gå noen feilsteg.

Plutselig ser jeg en som står ved min side.

Han rekker ut hånden og jeg tar den.

Nok en gang løfter jeg blikket

For jeg vet at tett ved sida mi går Jesus!

HALD?!

I det siste har jeg begynt å tenke på hva slags betydning ting har. Hva vil jeg at skal være gjeldende i livet mitt? Hva skal jeg med pengene jeg har tjent... ? Hva skal jeg med utdanninga mi? Hva skal jeg med talentene mine... Hvor kommer jeg inn i det store helhetsbilde?

Jeg har lyst til å være med på noe som virkelig har betydning for andre mennesker og som kan forandre meg slik at jeg får et nytt syn på ting.  

Det siste halvåret har jeg funnet ut at jeg har veldig lyst til å gå på Hald til neste år. Etter at jeg startet på 3. året her på kongshaug har det bare økt og økt og spesielt etter at Svenn og Marius har vært på besøk og fortalt litt.  Jeg merker at hver gang jeg tenker på det får jeg en klump i halsen og jeg klarer  nesten ikke å vente til å begynne der! Selvfølgelig er det ikke sikkert at jeg kommer inn der... 

...men det er ingen tvil om at jeg skal søke!

2008

Ting å se tilbake på 

Ting å se fram til

Nye regnfyltedager

Nye ting å lære

Nye nyttårsforsett

Nye sorger 

Nye gleder

Ny mac

Nytt semester

Nye lekser

Nye dager

Nytt år

Nye muligheter