Step up!

I det siste har jeg sått overfor mange vanskelige utfordringer der jeg må konfrontere folk og snakke med dem om ubehagelige ting. Jeg hater det. Men jeg kjenner at jeg vokser på det. 

For å ta et eksempel: I dag måtte konfrontere husmor fordi hun hadde laget en mangelfull attest. Jeg følte meg helt ufattelig slem!! Men jeg hadde jo mast om den attesten i 1 1/2 måned... og så var den så dårlig. Jeg kjente at når jeg tenkte på det blei jeg sint og frustrert. Og heldigvis, etter mye moralsk støtte, gikk å snakka med henne og det ble klart at det var skjedd en del missforståelser. Resultatet er at jeg får en ny attest, jeg lever fortsatt, jeg trenger ikke gå å være sur på henne og dermed er det ingenting som gnager på samvittigheten heller. 

Før jeg skal ta steget ut i det dype vannet, tenker jeg alltid at nå dør jeg! Men så bare sier jeg det. Og jeg overlever gang på gang og merker at det er en god ting å få snakka om det. Litt som når du skal hoppe ut i vannet når isflakene flyter rundt deg. Du tenker ikke, bare gjør det! Nå har jeg vært helårsbader i snart 3 år. Og jo flere ganger man kobler ut hjernen og bare gjør det, jo lettere blir det faktisk. Nå trenger jeg ofte ikke koble ut hjernen en gang. Det er blitt en vane. 

Usagte ting gnager dypt i sjela! Jeg merker på meg selv hvor lett sånt kan føre til sinne, uforsonlighet, forvirring, hat og bitterhet. Det kan ta lang tid, men jeg har lyst til at det å si i fra om ting og snakke ut om ting, skal bli en vane for meg. Jeg tror det vil gjøre tilværeles lettere for både meg og de rundt meg!