Alt svevde, men sto samtidig helt stille.
Basuners brus og begeistret tilbedelse fylte himmelen.
Samtidig som den deilige stillheten som gav evnen
Til å nyte det gode lå over som en deilig morgendis.
Alt var lyst og vakkert, og tiden fantes ikke.
Her begynte det, et sted ca. midt i evigheten.
Gud bestemte seg for å skape noe nytt.
Han lot lyset flomme over en øde jord og pustet liv over den.
Han lot morgenrøden speile seg i de dype vannene og skapte aftensola
Som farget de høye fjellene og la finurlige skygger i dalene.
Han skapte underfundige skapninger.
Han skapte to mennesker,
I sitt bilde
Gud så at det var over måte godt!
Men synden hentet dem inn.
Fristeren kom,
Og fanget livet som var skapt så perfekt.
Og mennesket ble atskilt fra Gud,
Og det herlige landet han hadde laget til dem.
Med tårer i øynene måtte han kysse dem farvel.
Gud måtte sende dem vekk.
En jomfru fødte en sønn
Han var Guds egen sønn
Han fortalte om Gud og viste veien
Han bygget en bro mellom Gud og mennesket
Og som Abraham kysset Isak
Og Hanna kysset Samuel
Måtte Gud kysse sin eneste sønn farvel
For ved Hans sår kunne mennesket leges
Hans blod fjernet synden fullstendig
Han opprettet en ny pakt
Og ved hans nåde skal vi en dag dra hjem i herlighet
Og Gud skaper noe nytt…
