Ferie...

Hva er definisjonen av ferie? Jo, det er å gjøre noe man ikke pleier. Den neste uka har jeg virkelig lagt opp til å gjøre noe jeg ikke pleier.

Jeg har ikke internett
Jeg har ikke dataen
Jeg glemte mobilen hjemme (jeg bruker mobilen som klokke)

Det vil si at jeg blir helt uten forbinnelse til omverdenen. Tid finnes ikke og jeg skal være langt ut i hutteheita, nærmere bestemt Dimelsvik, i Rosendal. Nå er jeg på en liten øy utenfor Stord kalt Halsenøy, og skal feire Renate og Espen sitt fantastiske bryllup. Stemningen og forventningene sprenger taket og sola skinner.

Jeg kjenner ferien synke inn.

Mens jeg sover...

Jeg var helt utslitt. Jeg er ferdig med jobb for denne gang. Endelig hjemme igjen. Jeg sovnet på sengen i 9 tida, fullt påkledd. Da jeg våknet i 2-tida var Michael  Jackson død. Han fikk hjertestans mens jeg tok meg en lur. Da jeg la meg var han fullt levende, men da jeg våknet var han død. 

Så fort kan ting snu, og det får en til å tenke.

En stor takk til Michael Jackson for heroisk innsats gjennom mangfoldige kjøkkentjenester. Det ville ikke vært det samme uten!

"For Bamse fyller 50 år..."

I dag bli pappa 50 år og mamma fyller også år (men det er kanskje ikke fint å si en dames alder ;) 

Til Lykke med dagen. Ønsker dere alt godt uten om unger som knoll og tott (ønske misslykket). ;)

Ha en fin dag, og plutselig står jeg på døra og gir dere en klem

Hipp hurra for bamse far som er så snill og rar!

Helt ordinær

" Ja, det blir 2, 22 det." Sa kassadamen til meg i dag. En veldig human måte å si prisen på forsåvidt. Men det fikk meg til å tenke. Hele livet midt spinner rundt tallet 2. Først blir jeg født 22. 2 og så blir jeg bestevenn med en som synes tallet 22 er et lykke tall, så får jeg dette kontonummer: 22220222725! Av de 11 siffrene er 8 av dem to-tall! Og for å toppe kransekaka sier kassedama at prisen er 2, 22...

Egentlig tror jeg at 2 - tallet representerer det ordinære. Alle totallene er en ny påminning om min ordinæritet. På alle eksamnene jeg har tatt i år har jeg fått 4. Fire er en veldig ordinær karakter. Ikke bra... men heller ikke dårlig. Jeg har forstått det, men jeg har ikke imponert. Jeg er helt ordinær. 

Sånn er det med alt: Jeg kan tegne litt, men er ikke noe kunstner. Jeg kan turne litt, men er langt fra en turner. Jeg kan synge litt, men er ikke en sanger. Jeg klarer meg på skolen, men gjør det ikke bra. Jeg er ikke stygg, men heller ikke veldig pen. Jeg kan trikse litt med en ball, men har ikke helt kontroll.  Jeg løper, men det er alltid noen som løper fortere...

Når skal man slutte å sammenligne seg? Når skal man slutte å måle seg med folk? Hvorfor ligger alltid idealet på det ekstraordinære?

Jeg liker det ordinære. Jeg liker 2 tallet. 

kjøpegalskap

På to dager har jeg prestert å kjøpe:

• 3 singletter
• 1 vest
• 2 t-skjorter
• 1 dongeri-skjorts 
• 1 tights
• mascara, hårspray ol.
• 7 par sokker
• 2 treningstrøyer
•  1 sports-bh
• 1 belte
• 2 hårbånd
• busskort

Det er skummelt gøy å shoppe!

Heldigvis har mammas konto tatt litt av støyten...

The Noisettes

Jeg har for tiden fått et nytt yndlingsband. The Noisettes. Et indie rock band fra London. Hu som synger... stemmen hennes... moahh! 

(hu kunne foresten lett vært søstra til Niwa. Ligner drit mye).  

 Denne sangen er syykt fengende! 

Den hadde vært gøy å ha på en eksamen den! Hadde jo tatt helt av!

Ellers syns jeg også at denne sangen er helt sinnsykt kul ( det er helt crappy lyd på denne versionen her da). Jeg klarer ikke å la være å smile når jeg hører sangen. Den er så full av energi... Hu  Shingai Shoniwa som synger, har helt vill stemme! Konge!

Jeg stemmer for gøy musikk!

jaaa :D

Nå er det SommerFerie!

( The Anne-Berit Move)

Foreløpig savner jeg ikke denne gjengen... sorry ass.... det er litt for deilig å være ferdig og kvitt dere:P

Men tro meg... Det kommer! ;)

Jeg og Maria har blitt spreke. (Syns vi hvertfall selv:). Siden påske har vi jogga 5 ganger i uka, i lepsøymarka. Vi har vært veldig fornøyd med at vi har klart å gjennomføre det helt frem til sommeren.

(bildene er tatt av gymlærer Øyvind Vedvik ;)

Nå har tiden kommet da vi må fortsette hver for oss. Dette har jeg grugledet meg til. På en måte blir det vanskelig å komme seg ut hver dag når det ikke er noen som står å venter på en. Men på den annen side blir det kjekt å få prøvd ut viljestyrken sin. Hvor masse klarer jeg å presse meg selv, når det ikke er noen som puster meg i nakken eller sier " kom igjen, bare opp denne bakken nå!"

I dag testet jeg det ut. Og det gikk bra. Jeg jogget faktisk lenger enn jeg noen gang har jogget. Jeg jogget fra Bønes til byen... 7. 60 km!!!! Og det var ikke så tungt. Det er faktiskt sykt mye lettere å jogge på grus/ asfalt enn i terreng. Jeg pleier jo å jogge 2,5 km å være helt pompa etterpå.

Ellers er det en helt fantastisk, befriende følelse å ha ferie! Jeg er syke meg ut ferdig med Videregående! Jeg er ferdig med skole! 

Deilig!

Letting go is the hardest part ...

Til minne om mine kjære Joggesko

Disse joggeskoene fikk jeg den sommeren jeg begynte på Kongshaug. 

Disse skoene har jeg hoppet, lekt i og  jogget mangen turer med.

Du skal lete lenge etter å finne kulere sko enn disse! Det er også vanskelig å finne mer praktiske... Du blir aldri for varm i de, siden de hard god ventilasjon, og de lukter heller aldri surt siden de tørker så fort. Jeg elsket virkelig disse skoene.

Alle sa til meg at jeg burde skaffe meg nye, men jeg gjorde det ikke, jeg syntes de jeg hadde var gode nok. Jeg var virkelig glad i skoene mine  <3

Jeg tviholdt på de. Men vårt nære forhold ble noe anspent da jeg begynte å jogge i lepsøymarka. De ubarmhjertige greiner tok tak i skjønnhetshullene og rev dem opp. Jeg skjønte at de ikke trivdes og måtte skaffe meg nye. 

Nå har jeg kjøpt meg nye. Skoene har sluttet fred seg i mellom og de hvite skoene mine har godtatt de brune. Veldig modent...

Nå har jeg innviet og lagt min elsk på mitt nye par. De er helt fantastiske og tåler masse. De er også veldig fotogene. 

Men jeg vil aldri glemme mine hvite joggesko som som symboliserer treningen min i kongshaugperioden min. Messed up. 

I dag kastet jeg dem...

Jeg og Karoline hadde 10 sek. stillhet for de etter at vi hadde kastet dem i søppla. 

Det var trist.

Jeg følte det var et symbol på at min kongshaugkariere er over. Noen vil vel kanskje si endelig... men det er nå trist selv om...!

Tides onde sans for humor:

Dette er vel noe av det mest ironiske jeg har sett!!!

Tro og kristendom

Jeg har gått på Levende Ord fra jeg begynte i barnehagen til jeg gikk ut av 10. klasse. Hele livet så jeg på pastor Enevald som en stor mann. Jeg husker at i barnehagen og på barneskolen hadde han et slags idolstatus for meg. Jeg husker en gang han gikk gjennom barnehagegangen vår. Og så smilte han til oss. " wow... han smilte til meg", tenkte jeg og var sykt stolt. Han var en bra Guds mann, og det var nok for meg. Veldig lenge var han den lederen jeg respekterte mest.

Så ble jeg ungdom og begynte i ungdomsmiljøet LOUD. Her ble jeg kjent med Tor Håkon, ungdomspastoren. Han snakket med oss og fokuset hans var hele tiden på å nå flere ungdommer. Talene hans var enkle, men jeg ble alltid grepet og utfordret. Jeg syntes alt var bra. 

Men da han plutselig sa opp stillingen sin og fikk hele menigheten til å bli snudd på hodet, ble ting litt mer innvikla. De to personene som hadde vært de trygge lederne var ikke så trygge alikevel. Han ene var korrupt og han andre bare forsvant. 

Jeg jobbet masse i barnearbeidet. Etter dette krakket i menigheten var det mange som sluttet og ansvaret ble lagt på noen få personer. Jeg var med på "lillesøndag" hvor jeg var drama-, danse- og korleder. Jeg var også med som leder på søndagsskolen der jeg var barnas klatrestativ og lovsangsleder (uten band eller andre sangere til å støtte meg på)

Det var rett og slett helt fantastisk å flytte til kongshaug å komme seg bort fra alt kaoset. Etter at jeg kom hit har jeg prøvd å finne ut av alt det jeg har lært opp gjennom årene, hva var det egentlig som stemte og hva var bare bull? Jeg gjorde som noen av de andre ungdommene fra LOUD og begynte å selv sjekke ting med Bibelen og bli skeptisk til alt folk påsto. Mennesker er mennesker og feiler. Bibelen er ordet fra Gud. 

Det jeg ikke likte når jeg kom til Kongshaug var at her vil alle sette et stempel på deg. Enten er du lutheraner, pinsevenn, baptist... ja, jeg husker ikke alle de kallenavnene de for forskjellig typer kristne. Men de vil hvertfall gjerne sette deg inn i en sånn bås. Hvis noen lurer på hva jeg er... så skal jeg gladlig fortelle deg ... jeg er en Jesustroende.

Hele livet har jeg bare vært en kristen, Jesu yndling og Guds favoritt. På kongshaug måtte man plutselig være noe mer enn det. Jeg ble jo fort plasert i en egen bås kalt Levende-ord-båsen da. Noe jeg forsåvidt er vant med. Jeg ble  jo alltid mobba av naboungene da jeg var mindre og nå er det nesten uungår å ikke få en diskusjon når jeg sier hvilken menighet jeg er fra.  Derfor var jeg veldig glad da skolen byttet navn til BKG (bergen kristne Grunnskole). Jeg leste på bt i dag at Levende Ord også skal bytte navn nå... til Credokirken. Dette tror jeg er bra. Så slipper folk å stemple en bare man sier "Levend...". 

Jeg syns stempler er dumt. Hva har det vel å si om nattverden forvandles eller bare er symbolsk, om verden ble skapt for 6000 eller 6000 000 000 år siden, om du er barnedøpt eller voksendøpt. Så lenge du tror, er du jo en kristen. Jeg er både barnedøpt og voksendøpt, og om du ikke er døpt, er du jo like kristen selv om. Med en gang folk kommer med stempelet kommer også rangeringen... " Ja, det er bedre enn det". "Jeg er mer kristen enn deg"

La oss holde oss nær til Gud, så vil han holde seg nær til oss. 

Sang eksamen

Det værste spørsmålet jeg fikk før eksamen var: " Er du klar?"

Det værste spørsmålet jeg får nå etter at jeg er ferdig er: " Er du fornøyd?"

Det er egentlig ikke noe feil med spørsmålene... jeg bare takler dem fryktelig dårlig.

Tre skritt tilbake...

Det er noen ganger jeg kommer til det punktet hvor jeg tror jeg har vunnet kontroll over meg selv. Det er jeg som bestemmer. Føttene går samme vei som jeg vil og hånden klarer å gripe ting uten at det glipper i bakken. Slik har jeg følt det en stund nå. Jeg er blitt så voksen. Jeg har lært av mine og andres feil og jeg kommer aldri til å gå i de samme fellene igjen. Hallo... jeg er jo ikke dum. Jeg vet jo hvor det fører... jeg har jo erfart det. 

 Det var kanskje sånn verden følte det før den første verdenskrigen brøt ut. De så på historien, da verden var yngre og folkene ikke visste bedre. De kriget og sloss som noen villmenn. Nå hadde industrialiseringen kommet. Mennesket kunne klare alt. De var nesten blitt Gud. De kunne få til alt med fabrikkene sine. De var blitt så siviliserte at det aldri mer kunne komme krig. De var så modne og visste bedre. Men så kom krigen. En krig så hensynsløs og brutal som verden aldri hadde sett maken til.

Etter 1. verdenskrig tenkte folk at dette var et feilgrep...og det skal aldri skje igjen! De var ferdig med krigingen. Det var fred, og aldri om de gadd gå gjennom det en gang til. Sykt så unødvendig! Men ikke mange år senere kommer det enda en verdenskrig... Hva skjedde? Det er ikke rart folk mister troen på mennesket!

Slik føler jeg det. Jeg er ikke så sterk som jeg tror. Jeg er en person som ikke vet å lære av sine feil. Plutselig finner jeg meg selv tre skritt tilbake. Neddi samme gjørmehull. Hva skal jeg vel nedi der etter? Sykt unødvendig! Det er slik man mister troen på seg selv. Kanskje det faktisk ikke går ann å endre på den man er? Kanskje mennesket er nødt å drite på leggen i blandt for å skjønne hvor stor Gud er?

En ting jeg lurer litt på... 

Lærer man mest av å feile, eller  av å klare å ungå feilene? 

Når man feiler gjør man jo bare samme feilen flere ganger uansett!

Synøve snakker ut om sine studieteknikker til eksamen...

De 8 fasene til en vellykket(?) eksamen...

1. Først har du morro fasen der jeg vet at det er mange dager/timer til eksamen kommer. Jeg leser litt for gøy og syns det er interessant. 
   
2.  Så kommer fornektelsesfasen. Dette kommer dagen før, og her begynner jeg å bli dritt lei, samtidig som at presset øker ettersom tiden går. Da gjør jeg alt mulig annet enn å lese og forteller meg selv at jeg ikke har eksamen i morgen.
   
3. Så kommer opplysningsfasen. Da jeg finner ut at sånn er livet og eksamen er et faktum.
4. Så kommer unyttig-vrøvle-fasen. Her prøver jeg for harde livet å lese. Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å dø om dette ikke går bra, og selv om klarer jeg ikke tilegne meg et ord. Denne fasen leder fort til neste...
   
5. Klagefasen. Da sier jeg til alle jeg kommer over hvor forferdelig jeg har det og leiter etter all den trøsten jeg kan hente. 
6. Når jeg skjønner at folk er lei av å høre på meg, kommer dødsfasen. Det er her jeg finner meg selv gråtende på gulvet. Alt er håpløshet og jeg ligger der å later som jeg er en død hund, som ikke møter slike utfordrende problemer.  ( her ville vel Dagfinn Lyngbø bedt meg finne frem Bjørn Eidsvåg plata mi! )
   
7. Og så... seint, men aldri for seint... kommer tilegnings fasen. Det er da jeg finner ut av at jeg trenger hjelp fra noen som er smartere en meg. Det er her jeg lærer meg alt som er verdt å lære. 
8. Og så sist men ikke minst... innspurtsfasen. Dette er den mest effektive halvtimen. Det er halvtimen før eksamen begynner. Her skriver jeg ned alt jeg ikke orket å skrive natten før.

Og så er det bare å få det ned på word dokumentet og stå på eksamen!

Når du er deg sjølv...

Når eg er meg sjølv, aleine på romme mitt, er eg som ein strek som går i sikksakk. Ein slik svart-gul strek som kjem når du lukkar auga og trykker på dei med fingrane. Eg fyk gjennom mørket. Eg svever i ei verd der eg er det einaste ljoset. Eg har ingen spesifikk form. Eg er som solstrålar. Alt fungerer fordi eg er til. Mora mi blei til for at ho skulle føde meg og vennane mine blei til for at eg ikkje skulle kjede meg. Hele verda blei til, berre for at eg skulle bli født 22. Februar, 1990.

Men sjølv om heile universet spinner rundt på min litlefinger, og eg er den heldigaste personen som eksisterer, veit eg ikkje kven eg er. Eg prøvar febrilsk å finne meg sjølv. Kven er eigentleg denne blonde jenta som blei født på rikshospitalet for 19 år sida? Dette synes kanskje som eit mikroskopisk problem når man ser det i den store verdssamanhengen, men i mine auge er det eit globalt problem. Det er jo heile verda mi som står i fare. Eg, det svart-gule ljoset, fyk hit og dit og leiter etter kva det vil sei å vere meg. Å ikkje vite kven eg er, kan nesten samanliknas med å ha allzheimer. Plutseleg står eg der og lurer på kor eg er. Kvifor gjekk eg hit, kvifor gjer eg ting slik, kvifor reagerte eg på denne måten. Det einaste eg veit om meg sjølve er mitt eige namn og min eigen alder. Folk som treff meg tenkar: ” ja, det var ei koselig jente”. Eg blir fryktelig nysgjerrig. Kvifor synes du eg er koselig? Kven er det du ser? Kanskje det er difor eg likar å bli kjent med nye folk. Dei ser meg på ein ny måte. Kanskje det gir eit håp om å finne ein ny brikke i det store puslespelet Meg.

Når du er deg sjølv har kanskje du og det sånn? Kanskje du er din eigen, svart-gule strek som fyk rundt i din eigen verd, på jakt etter å finne deg sjølv. Eller kanskje du ikkje er det? Det kan vere at ikkje alle er som meg. Eg blir like overraska kvar gong eg oppdagar at folk ikkje alltid tenkar som meg, at det er andre verder utanfor min.

For to veker sia sto eg på eit busstopp. Plutseleg kom ein mann å stilte seg rett attmed meg. Eg skvatt litt og blei ganske redd. Han spurde meg om eg hadde hatt ein fin dag. Eg svarte at det hadde eg. Han snakka engelsk med afrikansk aksent. Han fortalte at han var frå Sør-Afrika. Han så snill ut, men det einaste eg kunne tenke på var at han var ein ukjend mann som sto litt for nærme. Så spurte han meg ” do you wanna be my friend?”. Eg vart forskrekka og sa at eg ikkje hadde lyst til å vere venen hans. Han blei lei seg. Det såg eg. Han gav seg ikkje og spurte om det var fordi han var svart. Han sa at det var berre som venar. Vi kunne drikke kaffi saman ein gong i blant og sende sms. Eg snakka meg frå det og kom meg unna.
I ettertida har eg hatt dårlig samvit. Tenk om han akkurat var komen til Noreg og at han ikkje hadde nokon venar. Kanskje det er ein del av kulturen deira å bli kjend med nye folk og snakke med framande på busstopp. Eg kunne jo i det minste vært litt meir hyggeleg. Men i verda mi var han ein ekkel mann som eg måtte flykte frå. Korleis han tenkte var uvesentleg, for i mi verd tenkar alle som meg.

Mitt korte liv har no lært meg at det finnes andre verder og at ikkje alle tenkar som meg. No når eg lukkar auga og trykkar på dei med fingeren, ser eg mange svart-gule strekar. Det er så mange folk eg snakkar med som er på leiting etter seg sjølv. Kanskje eg må lære å forstå di verd, for å forstå mi eige? Når eg er meg sjølv saman med deg, seier jo det mykje om kven eg er. Eg kan sjå korleis eg er mot deg, korleis eg snakkar til deg og korleis eg tenkar om deg. I mitt hovudet er eg ein god person, ein som folk kan stole på og ein som bryr seg. Er dette røyndomen, er det slik eg er utafor mi verd? Når man ser det på denne måten trur eg at det å finne seg sjølv får ein heilt ny tyding. Det handlar ikkje om å finne seg, men å definere seg sjølv. Ved å være med andre lærer man noko om handlingane sine og kva slags verknader desse får. Når man har lært seg dette, går det ann å prøve å definere si eige røyndom, å trene seg på å vere og handle deretter.

Om bobla eg ser den verkelege verda gjennom nokon gong vil sprekke veit eg ikkje, men når eg er meg sjølv, vil eg vere som eit hjarte som dunkar på ein synleg måte. Eg vil ikkje vere den egosentriske, svart –gule streken, som fyk hit og dit. Eg vil lære meir om deg... Så no må eg finne ut: Korleis er du når du er deg sjølv?

(og drit i å rette på nynorsken min... jeg vet jeg suger :)