Interessang lesning for nerder!

Politikk I Musikk

I denne oppgaven vil jeg belyse temaet - politikk i musikk. Jeg skal se på hvordan forskjellige komponister bruker musikk for å opprøre, stille samfunnskritiske spørsmål, demonstrere og hvordan politikken påvirker komponistens verk.

Først vil jeg kort ta for meg utviklingen i musikken på 1900-tallet fra impresjonismen til neoklassisismen. Etter det skal jeg ta for meg tre verk hvor jeg vil vektlegge litt forskjellige ting; I Vårofferet av Igor Stravinskij vil jeg se på hvordan 1. Verdenskrig og urolighetene rundt dette fikk konsekvenser for komponeringen. Jeg vil se på Symfoni nr. 5 av Dmitri Sjostakovitsj som ble komponerte da Sovjets falkeblikk våket over Russland og all kunst måtte gjennom streng sensur. Til slutt vil jeg se på Kjempeviseslåtten av Harald Sæverud i forhold til den 2. Verdenskrig og hvordan det påvirket musikken hans slik at musikken etter hvert ble en inspirasjonskilde og vekker for det Norske folket.

Jeg vil gjennom disse verkene belyse den store effekten politikk kan ha på musikk og hvordan politiske syn også kan bli formidlet gjennom musikk.

 

Impresjonisme

Impresjonisme var ikke en stor epoke i musikkhistorien og det var ikke så mange personer inkludert, men musikken og retningene som oppstod innenfor denne retningen er avgjørende for musikkutviklingen videre på 1900-tallet. Ved århundre skiftet begynte moderne komponister å gå vekk fra tonaliteten, moll, dur og de vanlige akkordoppbygningene basert på terser, som hadde vært tradisjonen i mange hundre år. Komponistene begynte å bruke mye dissonanser uten å løse dem opp på tradisjonelt vis, noe de ikke så på som dissonanser, men ”spennende klanger”. De begynte å eksperimenterte med toner ved å organisere dem på en helt ny måte. Klang og klangbehandling var et sentralt elementet, og de prøvde ut nye måter for hvordan man kunne bruke instrumentene for å oppnå den ønskede klangen.

Dette var musikk som skulle beskrive et inntrykket du fikk. Melodiene var svevende og hadde en improvisert følelse og de uvanlige skalastrukturene gjorde at det ble enda mer diffust. De bar preg av at interessen for folkemusikk fra eksotiske steder blomstret. Som et virkemiddel brukte de ofte mye pedal på pianoet slik at de forskjellige akkordene glei inn i hverandre. Temaene var uten mål og mening, de kom fra ingenting og gikk til ingenting og melodien hadde ingen oppbygging og høydepunkt som i romantikken. For å få følelsen av at det ikke var noe  rytme, ble rytmikken svært kompleks og skiftet ofte taktart. Man fikk ikke  noe bestemt puls og musikken bare lå å svevde.

Vi sier at det endelige bruddet med den tradisjonelle tonaliteten og frampeke mot impresjonismen, begynte med Tristan – akkorden til Wagner.  Dette var en akkord som ikke kunne analyseres ut fra funksjonsharmonikken. Claude Debussy - er det vi kaller impresjonismens far. Han tok dette videre og brukte ofte slike akkorder i sine verk. Et av de mest kjente verkene hans er ”En fauns ettermiddag”, som har blitt regnet for det verket som startet denne retningen. Stykket mangler både form og melodi og tonalitetsfølelsen forsvinner

Futurisme - Var en retning som også oppstod i denne tida. Disse som komponerte innen denne stilen, mente selv at det de skrev var fremtidsmusikk og retningen gjorde seg mest gjeldende i Italia og Russland og senere også i England. Her var teknologi, fart og vold sentrale temaer. De likte realistiske lydeffekter og slikt som maskinstøy ble gjerne brukt og tatt med som virkemiddel i musikken.

 

Ekspresjonisme

Atonal musikk – Var neste skritt i musikkutviklingen. Her var alle toner likeverdig og man kunne derfor ikke si at den går i en spesiell dur. Dissonansene trengte ikke lenger å bli oppløst, slik de før hadde blitt gjort. Dette ble kalt ekspresjonistisk musikk. Temaene her var sterke følelser som  angst, depresjon og fortvilelse, og siden det var de subjektive følelsene som skulle fram, trengte det ikke være fint å høre på. Komponistene likte ikke å bli bundet til faste former og ville ha absolutt frihet. Et klart opprør mot de strenge reglene og klare formene fra romantikken. Nok en gang var Wien sentrum for nytenking innen musikken og vi får Den andre Wienerskole. Her har vi med A. Schönberg, A. Berg og A. Webern 

Arnold Schönberg –fjernet seg langt fra tonaliteten og utviklet en type snakke sang – Sprechgesangen. Dette ble notert ved at han satte et kryss på notehalsen. Han skrev uten faste fortegn og musikken ble dermed atonal, eller som han likte å kalle det: Pantonal (pan = alle).

Tolvtonesystemet –  Schönberg syntes etter hvert at det ble litt for fritt og han tok en lang pause i skrivingen for å lage et system i kaoset. Det han kom opp med er det vi kaller tolvtonesystemet. Det fungerer slik at du setter alle de tolv tonene i skalaen opp i en rekke. Ingen toner må gjentas før alle er bukt og man bør prøve å unngå like intervall. Tonene i rekken kan brukes både i melodien og i  akkorden. Rekken kan bli rytmisert fritt og den kan spille baklengs (kreps), forlengs, omvendt, og omvendt kreps.

Punktmusikk - er en videreutvikling av tolvtonemusikken som Webern stod for. Han legger ikke tolvtoneskalaen helt fra seg, men bruker den bare seks toner i hver rekke, i stedet for tolv, slik at motivene blir kortere. Hver tone er nøye gjennomtenkt og hver detalj blir utnyttet maksimalt. Stykket er ofte veldig kort og konsentrert og vare som regel ikke i mange minuttene. Her er klangfargen i de ulike instrumentene hovedfokuset. Temaene blir spredt i de ulike instrumentene, så komprimert som mulig, og musikken blir drevet fra punkt til punkt.  Særegne instrumenter blir bevist brukt for å bygge opp musikken.

 

Igor Stravinskij – Vårofferet

Igor Stravinskij var en russisk komponist som skrev mye revolusjonerende musikk på 1900 – tallet. Et av de viktigste komposisjonene var Vårofferet og er fra Stravinskijs Russiske periode. Dette er musikk man må vende seg til å like. Da det første gang ble satt opp vakte det sterke reaksjoner. Det ble vanskelig å høre orkesteret siden det var så mye buing og høylytte diskusjoner om dette var bra eller ikke. Ballettoppførelsen til stykket hadde visstnok også en ganske seksuell koreografi og det kan ha gjort litt av utslaget  for publikumets negative reaksjoner.

Vårofferet handler om et hedensk vår-ritual som går ut på at en jente skal ofres til en vårgud ved at hun danser seg til døde.

Vårofferet kan vel kanskje sees på som programmusikk siden stykket er delt opp i forskjellige undertitler med en handling som skjer ut ifra disse. Verket er skrevet i Primitivistisk stil. Primitivisme er primitiv musikk i form av melodier med lite ambitus (toneomfang) som man ofte finner i  folketoner, og det er også vanlig med heftige rytmer. Slagverket er sentralt her, men Stravinskij bruker også forskjellige instrumenter for å understreke rytmene. Han oppliver rytmene i Vårofferet ved å bruke skeive rytmer, dissonanser, polyrytmikk, polytonalitet og bruk av ostinato ( et tema som repeteres mange ganger). Her er et eksempel fra åpningen av siste del i Vårofferet, Sacrificial Dance/ Offer dans:

Her ser man hvor mye han skifter taktart og den komplekse polyrytmikken. Når man hører det kommer trykket ofte på uventede steder. Han bruker ingen faste fortegn, noe som er vanlig i den ekspressive, atonale musikken, men en hel haug med løse fortegn. Han bruker korte motiver som skaper en stresset stemning. I harmonikken bruker han mye dissonanser og bitonalitet. Han veksler mellom hele orkestret og enkelt instrument og får dermed utnyttet ytterpunktene i dynamikken (ppp - fff) på en måte som kan minne om terrassedynamikken. Instrumentene blir ofte spilt i sine ytterlevler og gjør at de får en presset klang. Overgangene mellom satsene er brå og det virker som om stykket går i ett. Vårofferet ble skrevet i 1912-13, rett før den første verdenskrigen brøt ut. Og vi ser tydelig den politiske uroen som speiler seg i dette verket. Han uttrykker sine følelser gjennom denne jenta som danser sin dødsdans til de ville rytmene. Det ble stor debatt rundt dette stykket, men selv om det først ble møtt med sterke reaksjoner ble det etter kort tid annerkjent som et mesterverk.

 

Neoklassisisme

Neoklassisismen er en retning som oppstod i mellomkrigsårene og innholder mange stiler og retninger. I disse retningene tok komponistene de gamle idealene fra barokken og satte de i et nytt lys. De mente at krigen var et svar på en feilslått politikk og de fikk et meget kritisk syn på samfunnet. Det er derfor ikke så mange klare kjennetegn  i komposisjonsteknikken, det som går igjen i denne stilen er mer de kritiske holdningen til samfunnet og forholdet til verket. Komponistene tok avstand fra impresjonismen og romantikken som representerte samfunnet og mennesket, og de gikk til det mer barokkstilistiske og blandet dette med det nye synet. Ideologien i denne stilen var at musikken skulle kommunisere med publikum, derfor måtte de gå vekk fra det heftige ekspresjonistiske også, hvor alt handlet om komponistens personlige følelser. De tok i bruk tonika igjen, bare i en utvidet form med færre treklanger, flere dissonanser og hvor de droppet den tradisjonelle sammenhengen mellom akkordene.

De begynte å bruke flere tonaliteter på en gang, dette kalles bitonalitet eller polytonalitet. De organiserte toner og akkorder på nye måter slik at de unngikk den tradisjonelle funksjonsharmonikken, og noen brukte de modale skalaene som grunnlag for den moderne stil (neomodaliteten). Musikken som nå kom skulle være folkelig og realistisk, lekende og ikke ha det tunge og intellektuelle preget. De begynte også å se verdien i populærmusikken og dro derfor elementer fra dette inn i musikken for å appellere mer til publikum.

Neoklassisismen sier man kom med Igor Stravinskij sitt verk ”Pulcinella”, som i form kan minne om concerto grosso fra barokken. Stravinskij brukte mye bitonalitet på denne tida og dette ble et kjennetegn på hans musikk.

Béla Bartók regnes også som en stor komponist på 1900 – tallet og skrev mange neoklassiske verk, ofte med hovedvekt på det folkelige. Han reiste rundt å samlet inn elementer til musikken og ble veldig anerkjent av folket.

I mellomkrigsårene, i land som England og Tyskland fant de ut at kunsten og politikken skulle kombineres, og på denne måten fremme partiet og landets interesser og meninger. På denne måten skulle de samle folket og styrke nasjonalfølelsen. Dette kalles sosialistisk regime og ble praktisert mye i Sovjetunionen etter 1. Verdenskrig og den russiske revolusjonen i 1917. Komponistene kjente dette sterkt på kroppen når de ikke lenger kunne uttrykke seg som de ville og mange mistet sitt personlige preg i musikken. Sensuren var streng og det var lite åpenhet for eksperimentell musikk, mens tradisjonell musikk som var skrevet i gamle komposisjonsformer og musikk med tekst ble favorisert.

Men noen som klarte å holde stilen sin på tross av myndighetene var  Sergej Prokofjev og Dmitrij Sjostakovitsj. Begge bodde under sovjetregimet, men jeg vil se litt nærmere på Sjostakovitsj.

 

Dmitrij Sjostakovitsj

Fra 30- tallet og utover ble kunsten i Sovjet meget ensrettet. Da kom sosial realismen inn og fortalte kunstnerne hvordan musikken måtte høres ut og at dets mål skulle være å understreke kommunismens overlegenhet i forhold til andre styreformer og fremelske god arbeidsånd i arbeiderne. De stilene som var tillat var de tradisjonalistiske og naturalistiske tradisjonene. På grunn av den strenge sensuren som ble satt opp for kunst, måtte Sjostakovitsj hele tiden leve med frykten for at han kunne virke støtende. Hvis han gjorde det stod han i fare for å  havne i Sibir. Og han fikk oppleve litt av hvert. De to første symfoniene ble applaudert og fikk mye god kritikk. Den 3. Symfonien gikk det ikke så bra med og den fjerde symfonien hans ble en katastrofe. Sjostakovitsj var den ene dagen elsket og den andre dagen hatet. Før han gav ut den 4. symfonien sa han: ”Jeg er ikke redd for vanskeligheter. Det er kanskje lettere, og mye tryggere å følge strømmen, men det er også kjedelig, uinteressant og ubetydelig!” Men han blei ikke så høy i hatten da dette verket ble inndradd. Og han var veldig forsiktig da han gav ut den 5 symfonien. Det som var spesielt med denne symfonien var at han ble nødt til å brukte ironi i musikken for å komme gjennom den strenge sensuren med opprørske og følelsesladde meninger. Han måtte forenkle musikken og overføre det til de klassiske modellene. Han skrev som undertittel på verket: ” en sovjetskunstners kreative svar på rettmessig kritikk”. At han her frivillig gav seg over til sosial realismen har jeg ingen tro på. Det ville fra hans side blitt å forede seg selv. Han brukte deres egne virkemidler mot dem og på den måten snudde symfonien til en måte å latterliggjøre gjennom velklingende kunst. Selv om vet man ikke sikkert, var det Stalins seiershymne eller var det bare en parodi på en?

I den første satsen kan det høres ut som en parodi på en marsj og i den tredje satsen høres den trist ut. Men uansett hva han mente med denne symfonien klarte, han å oppnå både offisiell anerkjennelse og et ellevilt publikum. I den 4. Satsen fra denne symfonien, Allegro non troppo,  ser man at han tar opp det rytmiske marsj preget fra klimakset i 1. Sats, bare i en litt mer livlig form. En intens konklusjon fører til en stille del av stykket, før det til slutt ender med en seiersfanfare som et optimistisk løft. Dette likte sovjet. Dette var virkelig oppbyggelig musikk som sovjet kunne stå for. I Europa ble ikke denne symfonien tatt like godt imot. De mente Sjostakovitsj hadde gitt etter for politisk press og at det hørtes ut som påtvunget hyllest. Og hvem vet, kanskje han faktisk bare gjorde det for å rette opp det skeive inntrykket han hadde gitt? Uansett ser vi her at Politikken er med å styre komponistens skrivemåte og resultater og hvordan folket håper på at det er en dypere politisk mening som kan vekke håp.

 

Harald Sæverud - Kjempeviseslåtten

Harald Sæverud var en mann med sterke meninger. I begynnelsen av den 2. verdenskrigen bestemte Sæverud og en venn seg for å ikke klippe skjegget før krigen var over. Men Sæverud ble seende ut som et skabbete får siden han hadde 3-4 forskjellige farger i skjeggbunnen. Det varte og rakk med krigen og skjegget måtte til slutt av, men Sæverud protesterte heller på andre måter. Protesten kom ut med aggressiv kraft, først og fremst gjennom kjempeviseslåtten, men også andre stykker som var mindre krigerske og som avspeiler hans kjempende sinn i de tunge krigsårene. Til ”Alle Kvinners blad”, i 1946, sa han: ”Da tyskerne brøt inn i landet vårt, utløste det momentant det rene produksjonsraseriet i meg.”  Han komponerte masse under krigen, men jeg har valgt å fokusere på et av hans mest kjente verk, Kjempeviseslåtten. Den ble skrevet i denne tiden og  Sæverud fortalte bakgrunnen for verket slik: ”Det var på bryggen i Lærdalsøren, på hjemreise fra et sjeldent besøk i Oslo, at det sterkt slo ned i meg en harmdirrende protest ved synet av fiendens soldatbrakker som skjemte fjellsiden oppover dalen. Spontant som en forbitret ed brast tonene ut av meg.” Første gang stykket ble fremført, ble folk så begeistret at de måtte spille det en gang til. Det var med å sette håp i folket og vekket nasjonalfølelsen. På overskriften til stykket har han skrevet ”Til heimefrontens store og små kjempere!” og litt under står det ”Ballad of revolt” (Opprørs ballade). Kjempeviseslåtten har blitt stående som et musikalsk symbol på den norske patriotismen.

 

 Stykket er skrevet både for soloklaver og orkester, men jeg vil se på hvordan den blir spilt på klaver. Stykket består av et aggressivt, men livlig slåttemotiv som blir repetert, hele tiden i nye og variasjonsrike vendinger. Det kan ligne litt på Ravels ”Bolero”. Det begynner trolsk og stille og stiger hele tiden gradvis til det kommer til et punkt hvor man tror det ikke går an å få det sterkere og nettopp da tar han oss med enda ett hakk lenger opp. En gang spilte Sæverud dette stykket med slik makt at han røk en streng i pianoet. Dette viser hvordan han la alt av både kropp og sjel i sine stykker.

” Hva han skriver er følt og lidt. Det kommer innenfra, fra et saart og oprevet sind, som dog bærer saa uendelig meget av lyse og haab i sig (...) Der er en reisning og en stigning i hans musikk som virker mæktig, betagende. Når man tror at nu er høiden naad, fører han os endnu høiere, stadig opad stigende stemning.(...) Han er hensynsløs og brutal i sin vilde, sønderrevne akkorder og sin ofte bisarre instrumentasjon” (Utdrag av et brev Martin Hjertholm skrev til avisen ”Dagen”, Bergen, oktober 1921). Sæverud selv sa: ”ens egen lidenskap og kraft må fullt og helt ut i det man skaper.” Selv om kjempeviseslåtten er enkelt bygd opp, er det få som klarer å rasjonere styrken.  Man må, uten å øke tempoet, ha en jevn oppbyggingen, slik at man hele tiden har litt mer å gi. Jan Henrik Kayser som var yndlingspianisten til Sæverud skrev det slik: ” Hvor ofte blir ikke Kjempeviseslåtten spilt lettvint , som et paradenummer, og hvor missforstått er dette! Kjempeviseslåtten er en tragisk og samtidig sterk protest mot krig og voldsbruk, og den må spilles med fortettet indre styrke og blodflytende lidenskap.”

 

Harald Sæverud sin musikk har fått betegnelsen som folkemusikk, men han sa selv: ” jeg lager mine folkeviser selv. Min musikk vokser opp av Norsk jord og landskap - ikke av norsk folkemusikk” Han sier også at ”ikke et eneste motiv er laget av meg, de er skapt!” Han fikk bare temaene fra noe han mente var en utenforstående makt og det han gjorde var bare å sette det ned på papir. Han var stor fan av Grieg, men brukte ikke motiver fra folkemusikken slik Grieg gjorde. Han mente at det som gjorde musikken hans til norsk var det at den var inspirert og skapt av den norske naturen. ”Griegs musikk har ikke vært min musikalske næring, men den har gitt meg rusen”. Han sa også det at han prøvde å være en fulltonende gjenlyd av naturen.

 

Her har jeg vist hvordan politikken har påvirket musikken i form av uroligheter under 1. Verdenskrig, undertrykking i Sovjet og okkupasjon gjennom 2. Verdenskrigen. Jeg har tatt for meg hvordan de politiske meningene ble uttrykk gjennom musikken, hvor sterkt virkemiddel musikken er og prøvd å vise hvor stor kraft den egentlig har.

 

Kilder:

Kompendier

Notater

Boka ”Rondo Amoroso” av Jan Henrik Kayser

Harald Sæverud 1897-1967 ( 70-års jubileumsboka)

Ekko 2

www.no.wikipedia.org

http://en.wikipedia.org/wiki/Symphony_No._5_(Shostakovich)

http://en.wikipedia.org/wiki/Dmitri_Shostakovich

http://en.wikipedia.org/wiki/The_Rite_of_Spring

 Freaky om noen gidder å lese gjennom alt dette. Mitt hjerte går ut til vår stakkars lærer som skal lese 30 slike oppgaver!

Ha en nice dag:)