Bøkebladet Pelle

Bøkebladet Pelle har ikke helt skjønt meningen med livet sitt. Han klarer ikke helt å forstå det at når det er høst skal han slippe taket. At det er forutbestemt at han skal la seg dale mot bakken, for så å bli kastet med vinden på en grensesprengende ferd gjennom hager, over veier og gjerder. Han ville ikke tenke tanken på at når han da har ligget i en fremmed hage noen lange måneder skal han bli raket sammen med en haug andre fra hans ætt, og noen som er av andre etnisiteter ( som bjørk og osp) og derreter bli til jord. Kald svart jord som meitemarken elter rundt. Nei det er mye tryggere å klamre seg til moderbøk.

Men etterhvert skjønner han at noe er galt. Alle andre trær står tomme for blader. Alle har de turt å kaste seg ut i det utsvevende livet. Alle utenom ham og noen av de pinglete lillebrødrene hans. Vinden river og drar i ham. Den brune og tørre kroppen hans knitrer og Pelle er redd han skal bli knust av den irriterte og utolmodige vindens ånde. Han vil så gjerne leke i mellom de harde haglkulene. Men Pelle holder fast, selv når snøens kalde teppe legger seg rundt skuldrene hans. Han bestemer seg for å flykte fra sine problemer og går inn i en dyp søvn. 

Pelle våkner av at solen pirker han på den sprukne magen. Han ser forundret rundt seg. Gresset er friskt og grønt og han syns han skimter noen vakre hvite blomster under den store eika. Endelig dette er slik han husket det fra sine ungdomsdager da han første gang stakk hodet ut av skuddet sitt. Nå skal alt tilbake til det normale. Men så plutselig skvetter han til. Det er et nytt skudd bare noen få stilklengder fra han. Det er et nytt lite bøkeblad som strever med å folde seg ut. Det kaver og sliter og strekker seg etter sola for å få energi nok. Det vil nok enda ta noen uker før den vesle krabaten vinner denne kampen. 

Det går opp for Pelle at han er på feil sted. Dette er ikke hans liv og ikke hans brødre. Alt vil ikke bli som før. Alt har sin tid. Han er nødt å farlate modertre nå og ikke ødelegge treets prakt med sine stive lemmer og vissne farge. Han sender en siste takk gjennom greinen, før han slipper taket på det trygge holdepunktet.

Pelle daler mot jorden og lander bløt i gresset. Og vips så har vinden tatt tak i kroppen hans og han svever opp i lufta. Han flyr opp høyere en modertre. Han oppdager til sin forundring at det er kjekt å sveve over vann og se vidstrakte enger. Han liker det! Vinden flyr han trygt til en takrenne som er lun og varm. Solen varmer. Og til sin glede er det en gjeng med glade rogneblader her. De ler og ønser ham hjertlig velkommen.

Han nyter den nye tilværelsen og er glad for at han turte å slippe taket på den trygge greina.