Mitt liv er andres liv

(Synøve Solvang)

Når jeg tenker på hva jeg vil bli, ender jeg som regel opp med nada. Jeg har gjennom alle år eliminert de tingene jeg ikke vil gjøre. Og bare for å ende opp med noe og demonstrere min håpløshet ender jeg som regel opp med kassedame på Rimi. Det er ingenting jeg vil. Det er ingenting som frister. Det er noen blaff her og der med spontane ønsker, men når jeg får tenkt litt lenger begynner jeg å tvile igjen. Jeg ser ikke meningen med det. Takktikken jeg har kjørt fram til nå er at jeg prøver å utvikle de områdene der interessen er størst. Det kan jo ikke skade. Uansette om jeg bruker det i jobb eller hobby er det noe jeg vil få glede av. Men jeg håper også at andre vil få glede av det

I historie timen i går, tok jeg meg i å være stolt. Jeg var stolt over å være norsk, ha blondt hår, blå øyne og være øverst på den sosiale rangstigen. I et øyeblikk var jeg rasistisk. Masseproduserte kinesere, myldrene gatebarn uten framtid, slum der folk bare lever for å holde seg i live. De mistet ansiktene. De var ikke verd så mye. De var ikke så gode. Hvorfor er de i det hele tatt til?

Men så fikk de personlighet og øyne. De fikk tanker og følelser.  Og hele bilde ble snudd.

Det er jo bare en tilfeldighet at jeg ikke er en av de. Hvorfor ble jeg født i Norge? Hvorfor har jeg det bra? Hvorfor fikk jeg alt håpet og hele framtiden?

I dag så jeg barna. De satt på gata å sniffet lim. De hadde ikke sko og lå på pappesker. De jeg i går så på som uverdige mennesker ble nok en gang alt i mine øyne. 

Jeg vet ikke om dette fører meg noe som helst nærmere svaret på hva jeg skal gjøre med livet... utenom det at mitt liv skal dreie seg om andre sine liv. 

Min framtid er din framtid lissm;)