" Ja, det blir 2, 22 det." Sa kassadamen til meg i dag. En veldig human måte å si prisen på forsåvidt. Men det fikk meg til å tenke. Hele livet midt spinner rundt tallet 2. Først blir jeg født 22. 2 og så blir jeg bestevenn med en som synes tallet 22 er et lykke tall, så får jeg dette kontonummer: 22220222725! Av de 11 siffrene er 8 av dem to-tall! Og for å toppe kransekaka sier kassedama at prisen er 2, 22...
Egentlig tror jeg at 2 - tallet representerer det ordinære. Alle totallene er en ny påminning om min ordinæritet. På alle eksamnene jeg har tatt i år har jeg fått 4. Fire er en veldig ordinær karakter. Ikke bra... men heller ikke dårlig. Jeg har forstått det, men jeg har ikke imponert. Jeg er helt ordinær.
Sånn er det med alt: Jeg kan tegne litt, men er ikke noe kunstner. Jeg kan turne litt, men er langt fra en turner. Jeg kan synge litt, men er ikke en sanger. Jeg klarer meg på skolen, men gjør det ikke bra. Jeg er ikke stygg, men heller ikke veldig pen. Jeg kan trikse litt med en ball, men har ikke helt kontroll. Jeg løper, men det er alltid noen som løper fortere...
Når skal man slutte å sammenligne seg? Når skal man slutte å måle seg med folk? Hvorfor ligger alltid idealet på det ekstraordinære?
Jeg liker det ordinære. Jeg liker 2 tallet.
4 kommentarer:
I det man prøver å være som alle andre, så slutter man å være seg selv. Du er deg selv, det kan jeg skrive under på :)
oooh yeah :P
du æ dg sjøl. og d æ ikkje ordinært:) du æ bra!
Det er faktisk ganske ekstraordinært å våge å være ordinær, eller seg selv for å si det sånn. Så du er ekstraordinær ordinær du. Slå den!
Nei, huff, da blir det sammenligning igjen....
Legg inn en kommentar