Tre skritt tilbake...

Det er noen ganger jeg kommer til det punktet hvor jeg tror jeg har vunnet kontroll over meg selv. Det er jeg som bestemmer. Føttene går samme vei som jeg vil og hånden klarer å gripe ting uten at det glipper i bakken. Slik har jeg følt det en stund nå. Jeg er blitt så voksen. Jeg har lært av mine og andres feil og jeg kommer aldri til å gå i de samme fellene igjen. Hallo... jeg er jo ikke dum. Jeg vet jo hvor det fører... jeg har jo erfart det. 

 Det var kanskje sånn verden følte det før den første verdenskrigen brøt ut. De så på historien, da verden var yngre og folkene ikke visste bedre. De kriget og sloss som noen villmenn. Nå hadde industrialiseringen kommet. Mennesket kunne klare alt. De var nesten blitt Gud. De kunne få til alt med fabrikkene sine. De var blitt så siviliserte at det aldri mer kunne komme krig. De var så modne og visste bedre. Men så kom krigen. En krig så hensynsløs og brutal som verden aldri hadde sett maken til.

Etter 1. verdenskrig tenkte folk at dette var et feilgrep...og det skal aldri skje igjen! De var ferdig med krigingen. Det var fred, og aldri om de gadd gå gjennom det en gang til. Sykt så unødvendig! Men ikke mange år senere kommer det enda en verdenskrig... Hva skjedde? Det er ikke rart folk mister troen på mennesket!

Slik føler jeg det. Jeg er ikke så sterk som jeg tror. Jeg er en person som ikke vet å lære av sine feil. Plutselig finner jeg meg selv tre skritt tilbake. Neddi samme gjørmehull. Hva skal jeg vel nedi der etter? Sykt unødvendig! Det er slik man mister troen på seg selv. Kanskje det faktisk ikke går ann å endre på den man er? Kanskje mennesket er nødt å drite på leggen i blandt for å skjønne hvor stor Gud er?

En ting jeg lurer litt på... 

Lærer man mest av å feile, eller  av å klare å ungå feilene? 

Når man feiler gjør man jo bare samme feilen flere ganger uansett!