Reiseskildring fra Afrika

Førsteinntrykket mitt av Afrika var noe blandet. Afrika var et sted jeg bare hadde hørt historier om. Alle de ville dyra, de vidstrakte savannene, jungelen, sola, ekvator, afrikanske stammer, utsultede mennesker osv. Jeg har jo også sett det på TV og fått en liten idé om hvordan det er der gjennom "Løvenes konge". Altså, jeg hadde ingen anelse om hva jeg gikk til. Det første som møtte meg da jeg landet på flyplassen,  Entebbe, i Uganda, var varmen. Klokka var bare 8 - 9 på morgenen, men sola sto høyt på himmelen allerede. Første impuls var å løp ut i sola og bretta opp så mye vi kunne. Noe som gjorde at vi fikk mange rare blikk fra afrikanerne som helst ville oppholdt seg i skyggen om de kunne og prøvde å dekke seg til for å beskytte seg mot sola. 

Det sto en afrikaner og ventet på oss. Og aldri har jeg sett en mann svette så mye. Hele  han rant og det så ut som han hadde spasert en tur i en kraftig regnbyge. Men han brydde seg ikke noe med det. Han rakte frem den våte hånda og smilte bredt til oss og vi hilste alle høflig. Han het Didrik og skulle kjøre oss gjennom Uganda til Tanzania. Dette var en syv timer lang kjøretur. Alle ti satt stuet inn i en bil sammen med bagasjen, hvor vi ble most fra side til side på de tidvis veldig dårlige veiene. Men det var spennende å se ut vinduet på den nye kulturen som ble vist i fortfilm foran øynene mine. De dårlige husene, humpete og støvete veier, små barn som gjetet svære kyr med enorme horn, og arbeidere som søkte tilflukt i skyggen. Og nesten alle som gikk på gaten hadde en sykkel eller motorsykkel. På motorsykkelen satt det ofte en hel familie... mor, far og 3 barn – stablet på sykkelen og ut i den ville trafikken. Hadde dette skjedd i Norge ville det blitt en førstesidesak i BT og alle som så den ville ha ristet på hodet over de uansvarlige foreldre som finnes i denne syke verden. Men her i Afrika var dette vanlig, noe som var en prøvelse for nervene mine.

 

Sykkel var et transportmiddel som kunne få med seg ALT. De var ofte så overlesset med bananer eller ved, at jeg ble stående å lure på hvordan i all verden de hadde klart å få stablet og bundet det fast. Jeg fikk også sett noen ekstreme tilfeller. Som en som fraktet med seg en dobbeltseng på bagasjebrettet, og en annen som hadde bundet fast bruskasser som ravet minst 2 meter opp i lufta bak han. Selv om dette så helt absurd ut for oss, syklet de bortover uten problemer. Det var utrolig gøy å se oppfinnsomheten deres. Sykkelen fungerte plutselig som både lastebil, flyttebil, drosje og alt annet som man ellers skulle trenge den til.

 

Da vi var kommet inn i Tanzania og begynte å nærme oss Ruhija, skolen vi skulle bo på, ble veiene alvorlig dårlige. Vi måtte kjøre slalåm mellom de store hullene i veien, som noen ganger var en halvmeter dype. Om det kom noen sykler eller forbipasserende, satte han opp farten enda mer og lå på hornet.  Det ble fort mørkt her ved ekvator og Didrik ville ikke kjøre hjem igjen i mørket på disse veiene. Så vi kom oss fram litt mørbanka, men heldigvis hel. Afrikanerne sto klar for å ønske oss velkommen.  Lyden av trommene nådde oss lenge før vi så dem. Men da vi kjørte inn på plassen var det et gledelig syn. De vrimlet rundt oss, sang sanger og gav oss klemmer. Selv om dette var veldig koselig, var dette litt problematisk. Allerede ved første steg ut av bilen merker vi kulturforskjellene. De klemte oss, men klemmene var ikke ordentlige. De la ikke kinnet helt inntil. Så når vi tok de inn i en god omfavnelse rykket de litt tilbake. Og når vi skulle hilse på de nye vi ikke hadde møtt før måtte vi ha tre håndtrykk og ikke bare ett. Etter at sangen stilnet var det mange ivrige hender som ville hjelpe oss med bagasjen.

 

På internatet så det litt ut som et fengsel. Gangene var grå murvegger og forann vinduene var det netting og gitter, for å hindre dyr å insekt å komme inn. Men jeg tenkte ikke så masse på dette. Jeg måtte sånn på do. Jeg fikk helt sjokk da jeg kom inn på det de kalte doen. Det var bare et hull i bakken og det var ikke noe annet lys der enn lyset fra vinduet.

Jeg fikk sove på rom med en veldig koselig og livlig afrikaner som het  Alfoncina. Hun viste meg et skap på rommet sitt som var helt tomt. Der kunne jeg legge fra meg tingene mine. Hadde dette vært i Norge hadde en jente aldri hatt et helt skap ledig. Men den ubarmhjertige sannheten var at da jeg hadde pakket ut de få tingene jeg nøye hadde utvalgt til turen, hadde jeg mer enn alle hennes eiendeler til sammen! Dette var flaut og fikk meg virkelig til å tenke.

 

Stjernehimmel i Afrika er noe som uten tvil bør oppleves! Jo mer man ser jo flere stjerner får man øye på. Det var rart å se på det motsatte stjernebildene og månen som hang feil vei. Lyden fra gresshopper og noe annet jeg ikke helt viste hva var, omringet  meg. Det var også en sterk lukt av en blomst jeg ikke kunne navnet på som hang i luften. Det var så mange nye inntrykk. Jeg hadde gått to dager med bare et par timers søvn og jeg var helt utslitt. Jeg kjente hjemlengselen gnage da jeg la meg i den harde sengen med myggneting over, med en fremmed afrikaner i sengen ved siden av. Jeg husker jeg lukket øynene og lurte på hvordan noen kan bo sånn som dette.

( Why look at the camera when you can look at det stars?)

Nå lurer jeg ikke på det lenger. Nå som jeg har bodd med disse fantastiske folkene en uke. Selv om de ikke har så masse materielt sett, har de så mye energi og livsglede. Afrikanere er ikke lenger bare afrikanere, men de er venner med ansikt og navn. De er venner som jeg har ledd meg halvt i hjel med og venner jeg har grått over å måtte forlate. De er blitt venner som jeg vil holde kontakt med og aldri glemme. Problemstillingen min er ikke lenger hvordan noen kan bo her, men hvordan det går an å forlate et paradis som dette!