Når du er deg sjølv...

Når eg er meg sjølv, aleine på romme mitt, er eg som ein strek som går i sikksakk. Ein slik svart-gul strek som kjem når du lukkar auga og trykker på dei med fingrane. Eg fyk gjennom mørket. Eg svever i ei verd der eg er det einaste ljoset. Eg har ingen spesifikk form. Eg er som solstrålar. Alt fungerer fordi eg er til. Mora mi blei til for at ho skulle føde meg og vennane mine blei til for at eg ikkje skulle kjede meg. Hele verda blei til, berre for at eg skulle bli født 22. Februar, 1990.

Men sjølv om heile universet spinner rundt på min litlefinger, og eg er den heldigaste personen som eksisterer, veit eg ikkje kven eg er. Eg prøvar febrilsk å finne meg sjølv. Kven er eigentleg denne blonde jenta som blei født på rikshospitalet for 19 år sida? Dette synes kanskje som eit mikroskopisk problem når man ser det i den store verdssamanhengen, men i mine auge er det eit globalt problem. Det er jo heile verda mi som står i fare. Eg, det svart-gule ljoset, fyk hit og dit og leiter etter kva det vil sei å vere meg. Å ikkje vite kven eg er, kan nesten samanliknas med å ha allzheimer. Plutseleg står eg der og lurer på kor eg er. Kvifor gjekk eg hit, kvifor gjer eg ting slik, kvifor reagerte eg på denne måten. Det einaste eg veit om meg sjølve er mitt eige namn og min eigen alder. Folk som treff meg tenkar: ” ja, det var ei koselig jente”. Eg blir fryktelig nysgjerrig. Kvifor synes du eg er koselig? Kven er det du ser? Kanskje det er difor eg likar å bli kjent med nye folk. Dei ser meg på ein ny måte. Kanskje det gir eit håp om å finne ein ny brikke i det store puslespelet Meg.

Når du er deg sjølv har kanskje du og det sånn? Kanskje du er din eigen, svart-gule strek som fyk rundt i din eigen verd, på jakt etter å finne deg sjølv. Eller kanskje du ikkje er det? Det kan vere at ikkje alle er som meg. Eg blir like overraska kvar gong eg oppdagar at folk ikkje alltid tenkar som meg, at det er andre verder utanfor min.

For to veker sia sto eg på eit busstopp. Plutseleg kom ein mann å stilte seg rett attmed meg. Eg skvatt litt og blei ganske redd. Han spurde meg om eg hadde hatt ein fin dag. Eg svarte at det hadde eg. Han snakka engelsk med afrikansk aksent. Han fortalte at han var frå Sør-Afrika. Han så snill ut, men det einaste eg kunne tenke på var at han var ein ukjend mann som sto litt for nærme. Så spurte han meg ” do you wanna be my friend?”. Eg vart forskrekka og sa at eg ikkje hadde lyst til å vere venen hans. Han blei lei seg. Det såg eg. Han gav seg ikkje og spurte om det var fordi han var svart. Han sa at det var berre som venar. Vi kunne drikke kaffi saman ein gong i blant og sende sms. Eg snakka meg frå det og kom meg unna.
I ettertida har eg hatt dårlig samvit. Tenk om han akkurat var komen til Noreg og at han ikkje hadde nokon venar. Kanskje det er ein del av kulturen deira å bli kjend med nye folk og snakke med framande på busstopp. Eg kunne jo i det minste vært litt meir hyggeleg. Men i verda mi var han ein ekkel mann som eg måtte flykte frå. Korleis han tenkte var uvesentleg, for i mi verd tenkar alle som meg.

Mitt korte liv har no lært meg at det finnes andre verder og at ikkje alle tenkar som meg. No når eg lukkar auga og trykkar på dei med fingeren, ser eg mange svart-gule strekar. Det er så mange folk eg snakkar med som er på leiting etter seg sjølv. Kanskje eg må lære å forstå di verd, for å forstå mi eige? Når eg er meg sjølv saman med deg, seier jo det mykje om kven eg er. Eg kan sjå korleis eg er mot deg, korleis eg snakkar til deg og korleis eg tenkar om deg. I mitt hovudet er eg ein god person, ein som folk kan stole på og ein som bryr seg. Er dette røyndomen, er det slik eg er utafor mi verd? Når man ser det på denne måten trur eg at det å finne seg sjølv får ein heilt ny tyding. Det handlar ikkje om å finne seg, men å definere seg sjølv. Ved å være med andre lærer man noko om handlingane sine og kva slags verknader desse får. Når man har lært seg dette, går det ann å prøve å definere si eige røyndom, å trene seg på å vere og handle deretter.

Om bobla eg ser den verkelege verda gjennom nokon gong vil sprekke veit eg ikkje, men når eg er meg sjølv, vil eg vere som eit hjarte som dunkar på ein synleg måte. Eg vil ikkje vere den egosentriske, svart –gule streken, som fyk hit og dit. Eg vil lære meir om deg... Så no må eg finne ut: Korleis er du når du er deg sjølv?

(og drit i å rette på nynorsken min... jeg vet jeg suger :)

Reiseskildring fra Afrika

Førsteinntrykket mitt av Afrika var noe blandet. Afrika var et sted jeg bare hadde hørt historier om. Alle de ville dyra, de vidstrakte savannene, jungelen, sola, ekvator, afrikanske stammer, utsultede mennesker osv. Jeg har jo også sett det på TV og fått en liten idé om hvordan det er der gjennom "Løvenes konge". Altså, jeg hadde ingen anelse om hva jeg gikk til. Det første som møtte meg da jeg landet på flyplassen,  Entebbe, i Uganda, var varmen. Klokka var bare 8 - 9 på morgenen, men sola sto høyt på himmelen allerede. Første impuls var å løp ut i sola og bretta opp så mye vi kunne. Noe som gjorde at vi fikk mange rare blikk fra afrikanerne som helst ville oppholdt seg i skyggen om de kunne og prøvde å dekke seg til for å beskytte seg mot sola. 

Det sto en afrikaner og ventet på oss. Og aldri har jeg sett en mann svette så mye. Hele  han rant og det så ut som han hadde spasert en tur i en kraftig regnbyge. Men han brydde seg ikke noe med det. Han rakte frem den våte hånda og smilte bredt til oss og vi hilste alle høflig. Han het Didrik og skulle kjøre oss gjennom Uganda til Tanzania. Dette var en syv timer lang kjøretur. Alle ti satt stuet inn i en bil sammen med bagasjen, hvor vi ble most fra side til side på de tidvis veldig dårlige veiene. Men det var spennende å se ut vinduet på den nye kulturen som ble vist i fortfilm foran øynene mine. De dårlige husene, humpete og støvete veier, små barn som gjetet svære kyr med enorme horn, og arbeidere som søkte tilflukt i skyggen. Og nesten alle som gikk på gaten hadde en sykkel eller motorsykkel. På motorsykkelen satt det ofte en hel familie... mor, far og 3 barn – stablet på sykkelen og ut i den ville trafikken. Hadde dette skjedd i Norge ville det blitt en førstesidesak i BT og alle som så den ville ha ristet på hodet over de uansvarlige foreldre som finnes i denne syke verden. Men her i Afrika var dette vanlig, noe som var en prøvelse for nervene mine.

 

Sykkel var et transportmiddel som kunne få med seg ALT. De var ofte så overlesset med bananer eller ved, at jeg ble stående å lure på hvordan i all verden de hadde klart å få stablet og bundet det fast. Jeg fikk også sett noen ekstreme tilfeller. Som en som fraktet med seg en dobbeltseng på bagasjebrettet, og en annen som hadde bundet fast bruskasser som ravet minst 2 meter opp i lufta bak han. Selv om dette så helt absurd ut for oss, syklet de bortover uten problemer. Det var utrolig gøy å se oppfinnsomheten deres. Sykkelen fungerte plutselig som både lastebil, flyttebil, drosje og alt annet som man ellers skulle trenge den til.

 

Da vi var kommet inn i Tanzania og begynte å nærme oss Ruhija, skolen vi skulle bo på, ble veiene alvorlig dårlige. Vi måtte kjøre slalåm mellom de store hullene i veien, som noen ganger var en halvmeter dype. Om det kom noen sykler eller forbipasserende, satte han opp farten enda mer og lå på hornet.  Det ble fort mørkt her ved ekvator og Didrik ville ikke kjøre hjem igjen i mørket på disse veiene. Så vi kom oss fram litt mørbanka, men heldigvis hel. Afrikanerne sto klar for å ønske oss velkommen.  Lyden av trommene nådde oss lenge før vi så dem. Men da vi kjørte inn på plassen var det et gledelig syn. De vrimlet rundt oss, sang sanger og gav oss klemmer. Selv om dette var veldig koselig, var dette litt problematisk. Allerede ved første steg ut av bilen merker vi kulturforskjellene. De klemte oss, men klemmene var ikke ordentlige. De la ikke kinnet helt inntil. Så når vi tok de inn i en god omfavnelse rykket de litt tilbake. Og når vi skulle hilse på de nye vi ikke hadde møtt før måtte vi ha tre håndtrykk og ikke bare ett. Etter at sangen stilnet var det mange ivrige hender som ville hjelpe oss med bagasjen.

 

På internatet så det litt ut som et fengsel. Gangene var grå murvegger og forann vinduene var det netting og gitter, for å hindre dyr å insekt å komme inn. Men jeg tenkte ikke så masse på dette. Jeg måtte sånn på do. Jeg fikk helt sjokk da jeg kom inn på det de kalte doen. Det var bare et hull i bakken og det var ikke noe annet lys der enn lyset fra vinduet.

Jeg fikk sove på rom med en veldig koselig og livlig afrikaner som het  Alfoncina. Hun viste meg et skap på rommet sitt som var helt tomt. Der kunne jeg legge fra meg tingene mine. Hadde dette vært i Norge hadde en jente aldri hatt et helt skap ledig. Men den ubarmhjertige sannheten var at da jeg hadde pakket ut de få tingene jeg nøye hadde utvalgt til turen, hadde jeg mer enn alle hennes eiendeler til sammen! Dette var flaut og fikk meg virkelig til å tenke.

 

Stjernehimmel i Afrika er noe som uten tvil bør oppleves! Jo mer man ser jo flere stjerner får man øye på. Det var rart å se på det motsatte stjernebildene og månen som hang feil vei. Lyden fra gresshopper og noe annet jeg ikke helt viste hva var, omringet  meg. Det var også en sterk lukt av en blomst jeg ikke kunne navnet på som hang i luften. Det var så mange nye inntrykk. Jeg hadde gått to dager med bare et par timers søvn og jeg var helt utslitt. Jeg kjente hjemlengselen gnage da jeg la meg i den harde sengen med myggneting over, med en fremmed afrikaner i sengen ved siden av. Jeg husker jeg lukket øynene og lurte på hvordan noen kan bo sånn som dette.

( Why look at the camera when you can look at det stars?)

Nå lurer jeg ikke på det lenger. Nå som jeg har bodd med disse fantastiske folkene en uke. Selv om de ikke har så masse materielt sett, har de så mye energi og livsglede. Afrikanere er ikke lenger bare afrikanere, men de er venner med ansikt og navn. De er venner som jeg har ledd meg halvt i hjel med og venner jeg har grått over å måtte forlate. De er blitt venner som jeg vil holde kontakt med og aldri glemme. Problemstillingen min er ikke lenger hvordan noen kan bo her, men hvordan det går an å forlate et paradis som dette!

 

 

Bøkebladet Pelle

Bøkebladet Pelle har ikke helt skjønt meningen med livet sitt. Han klarer ikke helt å forstå det at når det er høst skal han slippe taket. At det er forutbestemt at han skal la seg dale mot bakken, for så å bli kastet med vinden på en grensesprengende ferd gjennom hager, over veier og gjerder. Han ville ikke tenke tanken på at når han da har ligget i en fremmed hage noen lange måneder skal han bli raket sammen med en haug andre fra hans ætt, og noen som er av andre etnisiteter ( som bjørk og osp) og derreter bli til jord. Kald svart jord som meitemarken elter rundt. Nei det er mye tryggere å klamre seg til moderbøk.

Men etterhvert skjønner han at noe er galt. Alle andre trær står tomme for blader. Alle har de turt å kaste seg ut i det utsvevende livet. Alle utenom ham og noen av de pinglete lillebrødrene hans. Vinden river og drar i ham. Den brune og tørre kroppen hans knitrer og Pelle er redd han skal bli knust av den irriterte og utolmodige vindens ånde. Han vil så gjerne leke i mellom de harde haglkulene. Men Pelle holder fast, selv når snøens kalde teppe legger seg rundt skuldrene hans. Han bestemer seg for å flykte fra sine problemer og går inn i en dyp søvn. 

Pelle våkner av at solen pirker han på den sprukne magen. Han ser forundret rundt seg. Gresset er friskt og grønt og han syns han skimter noen vakre hvite blomster under den store eika. Endelig dette er slik han husket det fra sine ungdomsdager da han første gang stakk hodet ut av skuddet sitt. Nå skal alt tilbake til det normale. Men så plutselig skvetter han til. Det er et nytt skudd bare noen få stilklengder fra han. Det er et nytt lite bøkeblad som strever med å folde seg ut. Det kaver og sliter og strekker seg etter sola for å få energi nok. Det vil nok enda ta noen uker før den vesle krabaten vinner denne kampen. 

Det går opp for Pelle at han er på feil sted. Dette er ikke hans liv og ikke hans brødre. Alt vil ikke bli som før. Alt har sin tid. Han er nødt å farlate modertre nå og ikke ødelegge treets prakt med sine stive lemmer og vissne farge. Han sender en siste takk gjennom greinen, før han slipper taket på det trygge holdepunktet.

Pelle daler mot jorden og lander bløt i gresset. Og vips så har vinden tatt tak i kroppen hans og han svever opp i lufta. Han flyr opp høyere en modertre. Han oppdager til sin forundring at det er kjekt å sveve over vann og se vidstrakte enger. Han liker det! Vinden flyr han trygt til en takrenne som er lun og varm. Solen varmer. Og til sin glede er det en gjeng med glade rogneblader her. De ler og ønser ham hjertlig velkommen.

Han nyter den nye tilværelsen og er glad for at han turte å slippe taket på den trygge greina.