De brennende, ubesvarte spørsmål:

Hva kan jeg gjøre

når skaden er skjedd?

Hvorfor sa jeg ingenting? 

Hvorfor var jeg redd?

Hvorfor må jeg feile

når jeg vet hvor veien går?

Kan jeg ikke stoppe

før jeg planter dype sår?

Hvorfor blir jeg revet med?

det såret mer enn jeg tror.

Når stoppet jeg å følge

sosiale antenners ord?

Jeg vil slutte å si hei til folk

slik at jeg aldri mer igjen

Blir kjent med en for så å 

svikte nok  en venn.

Hvorfor er ikke vennskap, vennskap,

når alt kommer til alt?

Hvorfor nektet jeg å se det?

Var det på dette jeg falt?

Jeg lar samvittigheten gnage

og rive i min kropp.

For fins det noen måte 

jeg ellers kan gjøre opp?

jeg trekker hodet under dyna

og ønsker nok en gang

at jeg kunne tenke på noe annet

så jeg nynner på er sang

Barn

Nora snur seg mot meg og sier med sin skarpe barnestemme: " Eg såg deg falle på TV." Og så ler hun opp mot meg med lys i øynene. Jeg later som at jeg blir flau og rister henne sånn at hun ler enda mer. Jeg ler med. Det er godt å le en ekte latter som bare kommer. Uten at det er en fasade eller noe anstrengende som jeg må konsentrere meg for å presse fram. Barn er ekte og krever ektehet tilbake. De er energi og det smitter over når man er med dem. 

                                    

                                 (kusine, Jenni)

En dans på psykedeliske roser...

Omgivelsene er skrikende og jeg er bare en kontur mot alt det forvirrende som svever rundt meg. Foreløpig danser jeg uten uttrykk. Jeg står på en scene og er pakket inn i grønt, som en tvangstrøye. Sånn at ingen forstår meg eller ser hva jeg prøver å formidle. 

Slik det er nå, danser jeg min "våroffer"- dans på de psykedeliske roser, i taushet. - Allerede helt utmattet. 

Men snart vil det klarne. Jeg ser lyset i enden av tunellen. Mine handlinger vil bli tydligere. Bakgrunnen vil fade. Ingen skal være i tvil om hva jeg mener og føler. Det jeg formidler ved min dans vil ikke missforstås. Overtonene i min sang skal høres klare som klokker. Det vil ikke lenger være en tvangsdans, men en gledesdans, en sommerdans i blomsterengen. Sangen min vil følge den rislende elven og fuglene. Ja glede og latter vil følge den dagen jeg er ferdig med kapittelet "Videregående"!

Dette skjer når det blir litt for mye.... (!)

Sanger

Joshua Radin er en fin fyr som har skrevet mange sanger 

som jeg har blitt veldig glad i. Jeg oppdager alltid noe nye sanger 

som blir utsatt for repeat knappen. 

I dag er det sangene 

" One of those days" og " Free of me" som har fått gjennomgå.

Free of me
Something's wrong from the hilltop 
I know you can´t see 
I look strong 
All together 
Though inside I'm weak 

Still I bleed 
Still I wait to heal 
The wound from my crime 
What I need are more bandages 
They've torn over time 

You shelter from the rain 
Turn around, walk away 

Go now and don't look back 
My life's come off its tracks 
And you should be 
Free of me 

I couldn´t be who you wanted 
Somewhere down the road 
When I'm whole, when the rains are done 
When I've reaped all I've sown 
But here and now, on my hands and knees 
I crawl through the mire 
And your bed is so soft and warm 
I'm weary and tired 

You shelter from the rain 
Turn around, walk away 

Go now and don't look back 
My life's come off its tracks 
And you should be free of me 

Jeg har også hatt en del av et refreng på hjernen: 

"I´m not gonna write you a love song, 

Cause you asked for it, cause you need one..." 

(Sara Bareilles, "Love song")

Egentlig en forferdelig fengende låt som er lett å få på hjernen.

Type sånn som man bare husker 2 setninger av 

og irriterer seg grønn over at man ikke kan resten.

@#"kxytdiug@^¨= sensurert

Jeg er heeelt borte for tida!

I dag i timen skulle jeg skrive navnet mitt på en sånn direksjonsting. Og jeg skrev det ned uten å tenke noe over det. Da jeg så ned på papiret så jeg til min forskrekkelse at jeg hadde skrevet Jesus istedet for Synøve. Og rett etterpå gjorde jeg nøyaktig det samme... men sånne ting er jo bare morsomme.

Noe som ikke er fullt så morsomt var at jeg liksom skulle slette en snarvei til skolemappen min på dataen. Og først etter at jeg hadde slettet den fra papirkurven oppdaget jeg at det var ikke snarveien, men den egentlige mappa. Jeg sliter. Der har jeg alle notatene mine for hele kongshaug og alle stilene og oppgaver jeg har gjort. Er det MULIG????!!!! 

Sveinung har så rett... jeg er helt fjern!!!!!!! :/

Hvor går veien videre?

 

Jeg står der sporene stopper.

Der hvor den brede og forutsigbare veien tar slutt.

Jeg blir nødt til å lage min egen lille sti,

Som antakelig vil bli kroket og vanskelig å gå.

Og jeg klarer ikke se hvilken vei jeg bør ta!

Forvirret ser jeg både til høyre og venstre.

Og noen ganger ser jeg bak meg og.

 Jeg gir opp, redd for å gå noen feilsteg.

Plutselig ser jeg en som står ved min side.

Han rekker ut hånden og jeg tar den.

Nok en gang løfter jeg blikket

For jeg vet at tett ved sida mi går Jesus!

Hjem, kjære kongshaug!

Jeg kjenner det er godt å komme tilbake. Hjem. Uansett hvor mye jeg kunne ønske vinterferien varte evig. På en måte tviholder jeg på senga som jeg har ligget så trofast i i hele ferien. Men på den annen side kjenner jeg at det skal bli godt å gjøre noe nå som kreftene så smått vender tilbake og tiltaksløsheten dabber av.

Hjemme på kongshaug ventet mine gode venner, klemmer og smil, og jeg fikk nok en gang møte den vakre døra mi på vei inn til rommet. Den er helt fantastisk og har jeg en dag dårlig selvbilde kan jeg bare gå ut å se på den, så blir jeg glad igjen! Nei det finnes ikke ord for lettelsen jeg følte da jeg kom inn på tunet, til tross for den tunge bagen. For et lite øyblikk var verden enkel og perfekt! Ingenting er som små gleder!

På senga mi ventet Russeklærne meg, som jeg nå har innviet. Alt passet perfekt! Jeg følte med en gang jeg hadde fått på meg klærne at russetiden vil bli en suksess!

Dette er meg om noen måneder! =) weee... det bli kjekt!

Litt Synøvsk etikk

En handling kan være rett. Men hvordan kan du utføre den når du vet at det også er galt? Om du kommer opp i en sånn situasjon, uansett hvor mye rett det er i den, er det dømt til å bli galt. Så kan man jo velge å unngå slike ting. Men da oppdager man at det er hvertfall galt å snike seg unna å bare la det ligge, selv om det kanskje føles litt rett. Og så ender det til slutt  med at alt man gjør er feil. Det er uungåelig. Og da er spørsmålet velger man det som er rett, men som gjør ting galt, vondt og vanskelig, eller velger man det som er galt, men som føles veldig riktig?

Hmm... innviklede saker!

Hva gjør mest vondt?

bilde s. 143, Panorama, min tolkning av bilde:

"Skadet

Jeg viste jeg var skadet, merket for livet.  Selv om jeg ikke hadde en skrammer. Åh, hadde jeg bare hatt et sår. Noe som var fysisk og reelt. Hadde jeg hatt det hadde jeg visst at det ville gro. Kroppen ville ha tatt seg av det og jeg kunne ligget der med vissheten om at det ville lege seg selv. Nå satt jeg bare her lammet av de overveldende inntrykkene. Jeg hadde en knute i magen som ble strammere og strammer. All denne urettferdigheten. Tårene ville ikke slutte å renne. Ja visst var jeg skadet, men ingen kunne se det. Det satt dypt inni meg. Jeg så alle bildene for meg i hodet når jeg lukket øynene, og visste at bildene ville fortsette å  rulle hvis jeg åpnet øynene. All elendigheten og den uvirkelige virkeligheten var skåret inn i hjertet mitt.  Det kom en å satte seg ved siden av meg. Det var en mann. Det kjente jeg på de sterke armene. Jeg presset  meg inntil han. Det var trygt. Han fikk alle lydene rundt meg til å forsvinne og alle de skrekkelige scenene til å bli usynlige. Og for et lite øyeblikk  satt vi der helt alene, jeg konsentrerte meg om hjerterytmen hans for å holde fast på illusjonen. Lyttet etter de stille beroligende ordene hans. Men så hørte jeg min egen gråt og bildene begynte å dukke opp igjen. Bilde av den lille jenta mi som ble tatt bort sammen med de andre døde kroppene, ble vist for meg enda en gang. Skrikene, blodet, skuddene, håpløsheten. Det nyttet ikke å flykte fra krigen. Jeg visste at det alltid ville forfølge meg. Jeg var utrøstelig. Minnene. De ville sørge for at jeg aldri glemte. Jeg hadde et åpent sår som jeg visste aldri kom til å gro. Som alltid ville blø. Jeg var skadet."

Jeg har lurt på det før, men da jeg var i Afrika kom spørsmålet tilbake med ny slagkraft: hva er egentlig værst av det å ha fysisk eller psykisk vondt?Antakelig enda ett av mine spørsmål som vil stå ubesvart så lenge vi trasker rundt her på jorda, for det  går ikke ann å måle.  Men jeg tror uansett at det er vanskeligere å ha det psykisk vondt. For det er det ingen som kan se. Sårene er ikke reelle og du kan ikke ta noe salve på de eller gå til legen. Du står på en måte alene i møkka...

Jeg tror at i Afrika er det fysisk vanskeligere å bo. Hardt arbeid, sult, manglende helsevesen som fører til fysiske lidelser, mens i norge pleier ikke dette å være noe problem. Men selv om er det ikke sikkert det er lettere å sitte privat og alene i en hybel i Oslo. Du har alt du trenger, men du er bare en av mengden og ingen ser deg når du sitter alene på senga å gråter. Ingen kan si deg hva du gråter for, for du har ingen sår. Du spises opp innenfra av et sort hull som er fylt av alt det fæle som er opplevd i livet og det er ingenting som kommer til å forsvinne. Man kan ikke kvitte seg med fortiden. Og når man stresser rund, for travelt opptatt til å leve, glemmer man viktige ting som venner og familie.

Men til tross for dette klarte jeg ikke å overbevis Niwa om at det kan være vanskelig å bo i Norge. For han har opplevd sulten på kroppen. Han har gått de tre kilometerne fram og tilbake hver dag for å hente vann. Han har vært med å jobbet og plantet, men ikke sett resultater fordi avlingen slo feil. Han har måtte betale for skolegang med penger som de omtrent ikke har og kjent spanskrøret treffe da han ikke hadde fått gjort leksene. Han er sikker på at penger kan gjøre deg lykkelig!

(liten jente fra uganda som tigger)

Savn<3

Å reise er slitsomt. Det er vanskelig å sove og om man sover er det en lett og ukomfortabel søvn. 

Maten man får er crappy. Den sitter høyt i halsen og vil gjerne komme opp igjen.

Nå er det ca. et og et halvt døgn siden jeg har fått meg ordentlig søvn. Magen min klarer ikke å kvitte seg med de sjuke altomsnurrende sprellende og harde knipetakene.

Og spørsmålet slår mot meg: Hvorfor i alle dager dra hjem igjen?

Alt taler i mot! Også viljen er imot. Jeg vil ikke hjem. 

Jeg vil til Ruhija og mine gode venner der. Hvor brutalt er det vel ikke å stappe oss sammen noen dager, for så å rive oss bort. Nå sitter vi igjen med vissheten om at vi aldri får se hverandre mer og at vi må leve separate liv på hver vår side av jorda. De er ikke død, de lever, men selv om er de ikke der, som om de ikke eksisterte.

nå sitter det bare igjen som et minne... De stjernene, den sangen, det språket, det håret, den engelsken, den humoren, de luktene, den latteren, de lydende, de ordene, DE VENNENE!!!! O du store savn.