bilde s. 143, Panorama, min tolkning av bilde:
"Skadet
Jeg viste jeg var skadet, merket for livet. Selv om jeg ikke hadde en skrammer. Åh, hadde jeg bare hatt et sår. Noe som var fysisk og reelt. Hadde jeg hatt det hadde jeg visst at det ville gro. Kroppen ville ha tatt seg av det og jeg kunne ligget der med vissheten om at det ville lege seg selv. Nå satt jeg bare her lammet av de overveldende inntrykkene. Jeg hadde en knute i magen som ble strammere og strammer. All denne urettferdigheten. Tårene ville ikke slutte å renne. Ja visst var jeg skadet, men ingen kunne se det. Det satt dypt inni meg. Jeg så alle bildene for meg i hodet når jeg lukket øynene, og visste at bildene ville fortsette å rulle hvis jeg åpnet øynene. All elendigheten og den uvirkelige virkeligheten var skåret inn i hjertet mitt. Det kom en å satte seg ved siden av meg. Det var en mann. Det kjente jeg på de sterke armene. Jeg presset meg inntil han. Det var trygt. Han fikk alle lydene rundt meg til å forsvinne og alle de skrekkelige scenene til å bli usynlige. Og for et lite øyeblikk satt vi der helt alene, jeg konsentrerte meg om hjerterytmen hans for å holde fast på illusjonen. Lyttet etter de stille beroligende ordene hans. Men så hørte jeg min egen gråt og bildene begynte å dukke opp igjen. Bilde av den lille jenta mi som ble tatt bort sammen med de andre døde kroppene, ble vist for meg enda en gang. Skrikene, blodet, skuddene, håpløsheten. Det nyttet ikke å flykte fra krigen. Jeg visste at det alltid ville forfølge meg. Jeg var utrøstelig. Minnene. De ville sørge for at jeg aldri glemte. Jeg hadde et åpent sår som jeg visste aldri kom til å gro. Som alltid ville blø. Jeg var skadet."
Jeg har lurt på det før, men da jeg var i Afrika kom spørsmålet tilbake med ny slagkraft: hva er egentlig værst av det å ha fysisk eller psykisk vondt?Antakelig enda ett av mine spørsmål som vil stå ubesvart så lenge vi trasker rundt her på jorda, for det går ikke ann å måle. Men jeg tror uansett at det er vanskeligere å ha det psykisk vondt. For det er det ingen som kan se. Sårene er ikke reelle og du kan ikke ta noe salve på de eller gå til legen. Du står på en måte alene i møkka...
Jeg tror at i Afrika er det fysisk vanskeligere å bo. Hardt arbeid, sult, manglende helsevesen som fører til fysiske lidelser, mens i norge pleier ikke dette å være noe problem. Men selv om er det ikke sikkert det er lettere å sitte privat og alene i en hybel i Oslo. Du har alt du trenger, men du er bare en av mengden og ingen ser deg når du sitter alene på senga å gråter. Ingen kan si deg hva du gråter for, for du har ingen sår. Du spises opp innenfra av et sort hull som er fylt av alt det fæle som er opplevd i livet og det er ingenting som kommer til å forsvinne. Man kan ikke kvitte seg med fortiden. Og når man stresser rund, for travelt opptatt til å leve, glemmer man viktige ting som venner og familie.
Men til tross for dette klarte jeg ikke å overbevis Niwa om at det kan være vanskelig å bo i Norge. For han har opplevd sulten på kroppen. Han har gått de tre kilometerne fram og tilbake hver dag for å hente vann. Han har vært med å jobbet og plantet, men ikke sett resultater fordi avlingen slo feil. Han har måtte betale for skolegang med penger som de omtrent ikke har og kjent spanskrøret treffe da han ikke hadde fått gjort leksene. Han er sikker på at penger kan gjøre deg lykkelig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar