O du store glede

Jeg traff en mann i dag. Vi snakket sammen. Etter 5 minutter sa han at jeg hadde fått jobben på en av norges flotteste turhytter som ligger i Jotunheimen. Vi fortsatte å snakke. Vi gikk forbi fisketorget. Han fortalte meg at det var 300 stykker som hadde søkt på jobben, men siden han skulle til Bergen var det jeg som fikk intevju. Jeg tenkte dette var mer enn bare flaks. Akkurat slik som jeg tenkte da jeg kom inn på kongshaug dagen før skolestart. Og plutselig tenkte jeg.... wow... livet mitt er faktisk perfekt. Akkurat slik som det er i dag. Jeg trenger ikke bekymre meg for morgendagen. Det er en som passer på å fikse tingene. Kanskje det ikke går like fort som jeg håper på... men wow... det skjer. Og alltid de beste løsningene.

Og akkurat nå er jeg fornøyd, jeg har det bra! Jeg er i sluttfasen av mitt kongshaug liv og merker at det er flere og flere ting som kan strykes av listen og som aldri skal gjøres igjen. Som historietentamen!

Jeg jogger og kjenner at jeg nyter livet. Jeg kjenner svetten renne og liker det. Fuglene synger for meg hver morgen og skoledagen kommer aldri som et sjokk. Jeg sjokkerer den!

Life is good and so full of joy and happiness. You say you haven´t found your happiness?! you just have to look for it in the right ways and the right place. Be patience and you will find it! (sitat: Synøve;)

Lykkelege smil frå §

Vårglede

( en stor takk til de veldig fotogene modellene Runa & Jorunn! Det er så kjekt å ta bilde av slike naturtalent!:)

Mondestrunken

 Nå har jeg hatt" Moondrunk" av Schönberg, på repeat i noen timer. En sang som er atonal og med sprechgesangen! Jeg husker første gang jeg hørte denne sangen i timen. Jeg husker jeg ble kvalm, jeg syntes det var så forferdelig. Det fikk det stakkars gehøret mitt til å vri seg i smerte...

Burde jeg bli bekymret når jeg nå har kommet til det punktet at jeg syns at det er helt ok og faktisk litt kult med ekspresjonistisk musikk?

Dear diary, it´s me Sanna Beach

Today has been a really eventful day. In the morning i went jogging with my BFF, May. It was a really great workout! I could almost feel the fat burn. I took a shower (of course) and used a long time deciding what to wear. I ended up with this:
Anyway... When I was going to school this morning it was like a total disaster... Because I had no purse. Luckily I got to borrow one from Heather. She had all this low - priced and ugly purses, but I was really glad she had one normal. After the class I got one of the looser from the east-cost gang to carry my books to my room. I think his name was Arne or something.. you know... what ever! 

So.... me and May went out... to get some color from the sun and attention from the boys that was hanging outside. They´re really cool and so rich! 

But as we sat there, there was this total music freak, who came and started to talk to us. I couldn´t stand it. It´s like social suicide to talk to someone like that. I just walked inside and waited till she had left.  I can´t understand why she´s even trying to get contact with us. Except that point that we are like the coolest people at school and everybody want to be with us. But she is just embarrassing us and her self. 

when it was time for lunch, we was sitting at the hot peoples table. Me and May ate a salad. We have diet where we don´t eat anything except for this salad my doctor say I have to eat. It tasted really good tough. But it was really sickening to see all the people that was eating pizza. Man....!! Don´t they think about how many carbs there is in one slice? Many of the hot people was eating too... but I know they´re just barking it up afterwards or taking a surgery... So its okay... cool you know. 

this is May my BFF <3

After me and May had ate for a while we got really thirsty. Luckily Andy was nearby, so he got me some water. It´s great to have Andy... he always do what you tell him to do. It´s so easy to use him. I wonder what normal boring people do when they are thirsty... maybe they actually have to get the water for them selves :/ poor unpopular people ;)

Another thing that was funny was the fight between the east cost and the west cost. They looked like total losers. 

speaking of losers:   ...(say no more!)
I want to end with a really great pic of Me. It´s me on a bike looking really good

... Later

Kissez and hugz <3

S

Reiseskildring fra Afrika

Førsteinntrykket mitt av Afrika var noe blandet. Afrika var et sted jeg bare hadde hørt historier om. Alle de ville dyra, de vidstrakte savannene, jungelen, sola, ekvator, afrikanske stammer, utsultede mennesker osv. Jeg har jo også sett det på TV og fått en liten idé om hvordan det er der gjennom "Løvenes konge". Altså, jeg hadde ingen anelse om hva jeg gikk til. Det første som møtte meg da jeg landet på flyplassen,  Entebbe, i Uganda, var varmen. Klokka var bare 8 - 9 på morgenen, men sola sto høyt på himmelen allerede. Første impuls var å løp ut i sola og bretta opp så mye vi kunne. Noe som gjorde at vi fikk mange rare blikk fra afrikanerne som helst ville oppholdt seg i skyggen om de kunne og prøvde å dekke seg til for å beskytte seg mot sola. 

Det sto en afrikaner og ventet på oss. Og aldri har jeg sett en mann svette så mye. Hele  han rant og det så ut som han hadde spasert en tur i en kraftig regnbyge. Men han brydde seg ikke noe med det. Han rakte frem den våte hånda og smilte bredt til oss og vi hilste alle høflig. Han het Didrik og skulle kjøre oss gjennom Uganda til Tanzania. Dette var en syv timer lang kjøretur. Alle ti satt stuet inn i en bil sammen med bagasjen, hvor vi ble most fra side til side på de tidvis veldig dårlige veiene. Men det var spennende å se ut vinduet på den nye kulturen som ble vist i fortfilm foran øynene mine. De dårlige husene, humpete og støvete veier, små barn som gjetet svære kyr med enorme horn, og arbeidere som søkte tilflukt i skyggen. Og nesten alle som gikk på gaten hadde en sykkel eller motorsykkel. På motorsykkelen satt det ofte en hel familie... mor, far og 3 barn – stablet på sykkelen og ut i den ville trafikken. Hadde dette skjedd i Norge ville det blitt en førstesidesak i BT og alle som så den ville ha ristet på hodet over de uansvarlige foreldre som finnes i denne syke verden. Men her i Afrika var dette vanlig, noe som var en prøvelse for nervene mine.

 

Sykkel var et transportmiddel som kunne få med seg ALT. De var ofte så overlesset med bananer eller ved, at jeg ble stående å lure på hvordan i all verden de hadde klart å få stablet og bundet det fast. Jeg fikk også sett noen ekstreme tilfeller. Som en som fraktet med seg en dobbeltseng på bagasjebrettet, og en annen som hadde bundet fast bruskasser som ravet minst 2 meter opp i lufta bak han. Selv om dette så helt absurd ut for oss, syklet de bortover uten problemer. Det var utrolig gøy å se oppfinnsomheten deres. Sykkelen fungerte plutselig som både lastebil, flyttebil, drosje og alt annet som man ellers skulle trenge den til.

 

Da vi var kommet inn i Tanzania og begynte å nærme oss Ruhija, skolen vi skulle bo på, ble veiene alvorlig dårlige. Vi måtte kjøre slalåm mellom de store hullene i veien, som noen ganger var en halvmeter dype. Om det kom noen sykler eller forbipasserende, satte han opp farten enda mer og lå på hornet.  Det ble fort mørkt her ved ekvator og Didrik ville ikke kjøre hjem igjen i mørket på disse veiene. Så vi kom oss fram litt mørbanka, men heldigvis hel. Afrikanerne sto klar for å ønske oss velkommen.  Lyden av trommene nådde oss lenge før vi så dem. Men da vi kjørte inn på plassen var det et gledelig syn. De vrimlet rundt oss, sang sanger og gav oss klemmer. Selv om dette var veldig koselig, var dette litt problematisk. Allerede ved første steg ut av bilen merker vi kulturforskjellene. De klemte oss, men klemmene var ikke ordentlige. De la ikke kinnet helt inntil. Så når vi tok de inn i en god omfavnelse rykket de litt tilbake. Og når vi skulle hilse på de nye vi ikke hadde møtt før måtte vi ha tre håndtrykk og ikke bare ett. Etter at sangen stilnet var det mange ivrige hender som ville hjelpe oss med bagasjen.

 

På internatet så det litt ut som et fengsel. Gangene var grå murvegger og forann vinduene var det netting og gitter, for å hindre dyr å insekt å komme inn. Men jeg tenkte ikke så masse på dette. Jeg måtte sånn på do. Jeg fikk helt sjokk da jeg kom inn på det de kalte doen. Det var bare et hull i bakken og det var ikke noe annet lys der enn lyset fra vinduet.

Jeg fikk sove på rom med en veldig koselig og livlig afrikaner som het  Alfoncina. Hun viste meg et skap på rommet sitt som var helt tomt. Der kunne jeg legge fra meg tingene mine. Hadde dette vært i Norge hadde en jente aldri hatt et helt skap ledig. Men den ubarmhjertige sannheten var at da jeg hadde pakket ut de få tingene jeg nøye hadde utvalgt til turen, hadde jeg mer enn alle hennes eiendeler til sammen! Dette var flaut og fikk meg virkelig til å tenke.

 

Stjernehimmel i Afrika er noe som uten tvil bør oppleves! Jo mer man ser jo flere stjerner får man øye på. Det var rart å se på det motsatte stjernebildene og månen som hang feil vei. Lyden fra gresshopper og noe annet jeg ikke helt viste hva var, omringet  meg. Det var også en sterk lukt av en blomst jeg ikke kunne navnet på som hang i luften. Det var så mange nye inntrykk. Jeg hadde gått to dager med bare et par timers søvn og jeg var helt utslitt. Jeg kjente hjemlengselen gnage da jeg la meg i den harde sengen med myggneting over, med en fremmed afrikaner i sengen ved siden av. Jeg husker jeg lukket øynene og lurte på hvordan noen kan bo sånn som dette.

( Why look at the camera when you can look at det stars?)

Nå lurer jeg ikke på det lenger. Nå som jeg har bodd med disse fantastiske folkene en uke. Selv om de ikke har så masse materielt sett, har de så mye energi og livsglede. Afrikanere er ikke lenger bare afrikanere, men de er venner med ansikt og navn. De er venner som jeg har ledd meg halvt i hjel med og venner jeg har grått over å måtte forlate. De er blitt venner som jeg vil holde kontakt med og aldri glemme. Problemstillingen min er ikke lenger hvordan noen kan bo her, men hvordan det går an å forlate et paradis som dette!

 

 

Bøkebladet Pelle

Bøkebladet Pelle har ikke helt skjønt meningen med livet sitt. Han klarer ikke helt å forstå det at når det er høst skal han slippe taket. At det er forutbestemt at han skal la seg dale mot bakken, for så å bli kastet med vinden på en grensesprengende ferd gjennom hager, over veier og gjerder. Han ville ikke tenke tanken på at når han da har ligget i en fremmed hage noen lange måneder skal han bli raket sammen med en haug andre fra hans ætt, og noen som er av andre etnisiteter ( som bjørk og osp) og derreter bli til jord. Kald svart jord som meitemarken elter rundt. Nei det er mye tryggere å klamre seg til moderbøk.

Men etterhvert skjønner han at noe er galt. Alle andre trær står tomme for blader. Alle har de turt å kaste seg ut i det utsvevende livet. Alle utenom ham og noen av de pinglete lillebrødrene hans. Vinden river og drar i ham. Den brune og tørre kroppen hans knitrer og Pelle er redd han skal bli knust av den irriterte og utolmodige vindens ånde. Han vil så gjerne leke i mellom de harde haglkulene. Men Pelle holder fast, selv når snøens kalde teppe legger seg rundt skuldrene hans. Han bestemer seg for å flykte fra sine problemer og går inn i en dyp søvn. 

Pelle våkner av at solen pirker han på den sprukne magen. Han ser forundret rundt seg. Gresset er friskt og grønt og han syns han skimter noen vakre hvite blomster under den store eika. Endelig dette er slik han husket det fra sine ungdomsdager da han første gang stakk hodet ut av skuddet sitt. Nå skal alt tilbake til det normale. Men så plutselig skvetter han til. Det er et nytt skudd bare noen få stilklengder fra han. Det er et nytt lite bøkeblad som strever med å folde seg ut. Det kaver og sliter og strekker seg etter sola for å få energi nok. Det vil nok enda ta noen uker før den vesle krabaten vinner denne kampen. 

Det går opp for Pelle at han er på feil sted. Dette er ikke hans liv og ikke hans brødre. Alt vil ikke bli som før. Alt har sin tid. Han er nødt å farlate modertre nå og ikke ødelegge treets prakt med sine stive lemmer og vissne farge. Han sender en siste takk gjennom greinen, før han slipper taket på det trygge holdepunktet.

Pelle daler mot jorden og lander bløt i gresset. Og vips så har vinden tatt tak i kroppen hans og han svever opp i lufta. Han flyr opp høyere en modertre. Han oppdager til sin forundring at det er kjekt å sveve over vann og se vidstrakte enger. Han liker det! Vinden flyr han trygt til en takrenne som er lun og varm. Solen varmer. Og til sin glede er det en gjeng med glade rogneblader her. De ler og ønser ham hjertlig velkommen.

Han nyter den nye tilværelsen og er glad for at han turte å slippe taket på den trygge greina.

How can we not have time?

Mange stresser. De synes det er masse å gjøre siden vi har en norskprøve i morgen.  Jeg begynner selv å tenke at jeg ikke har nok tid. Hele 2. - og 3.-klasse pensum  i litteraturhistorie er litt i meste laget. Jo mer man ser på problemet jo større blir det. det vokser og vokser. Jeg tenker at det går virkelig dårlig med meg om jeg driter meg ut på denne prøven. Jeg burde nok sitte hele dagen og hele natten og enda ha litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke har øvd nok.

Og jeg som ville gå en tur på butikken, gå på møtet, og legge meg tidlig siden jeg er så trøtt. Jeg hadde så lyst til å leve litt, nyte våren. Men jeg har ikke tid. For hele livet mitt svirrer rundt denne prøven. Dette er liv eller død!

Kyle xy er yndlingsserien min. Jeg elsker tankengangen til Kyle. Barnslig, naiv, men samtidig veldig relevant og rett... bare sett fra et litt anderledes perspektiv. Kyle er en super smart gutt, men han husker ikke noen av hvem han er eller hvor han kommer fra.  Så han må lære alt fra bunn. Kyle observerer familien Traiger og gjør seg mange tanker om livet til disse menneskene som han ikke helt forstår seg på.

 - Kyle´s toughts: " Those numbers again. They planed every thing around them. The numbers represented time, which they never seemed to have enought of."

 - Nicole asks Lory: No breakfast?"

 - Lory : " No time"

 - Kyle´s thoughts: " How could she not have any? it seemed to be all they talked about."

Her syns jeg han har et utrolig bra poeng! Hvordan kan vi ikke ha tid? Tid er alt vi har. Alt er tid. Vi har tid hele livet. Hva er det vi stresser med?

Jeg hører en stemme utenfor min egen tankerekke. Den er svak. Bare en dure lyd i det fjerne. Søvndyssende. Det er visst læreren. Hun sier visst noe viktig informasjon om eksamen. Jeg kjenner at jeg bryr meg, men jeg får ikke tak i ordene som blir sagt. De fester seg ikke lenge nok til at de gir mening. Og jeg lurer på hvordan det ville vært å være inni hode til en som var velsignet med litt mer konsentrasjon en meg.

Kom i form med et smil om munnen

Maria er mitt svar på et nytt og bedre liv. Sammen er vi sterkere. Nå er det opp hver morgen og trene og med Maria som min støttespiller går nok det veldig bra =)

Hvem sa at gullfisken ikke har minne?

Enten er myten om at gullfisken ikke har mer enn 5 sekuns minne

bare tull, eller så er våre gullfisker utrolig glupe. Det kan jo komme

av at de bor i hus med så mange kloke folk?! Eller kanskje det er på 

grunn av det grønne vannet som nesten aldri blir byttet ut.

Uansett ...

Gullfskene våres vet veldig godt når det kommer et menneske.

De vet også veldig godt hva som ofte kommer når mennesket kommer.

Nemmlig mat!

Gullfiskene svømmer opp til overflaten og gaper og slår med halen

for å få oppmerksomhet i håp om at vi vil forbarme oss over de.

Dette funker veldig ofte og gjør at vi ikke glemmer de. 

Noe som redder de fra å sulte ihjel...

(som nesten har skjedd med visse andre dyr vi har hatt)

Konklusjon:

Gullfisk er smarte fisk!

Fornøyd =)

Jeg har lenge hatt lyst til å designe min egen blogg. Men på blogspotten har jeg alldri funnet det rette stedet hvor jeg kan utfolde meg. Men i går fant jeg ut at man kan gå inn å redigere blogmalen. Det eneste problemet var at jeg ikke kunne lese de HTML kryptiske kodene. Men nå er det åpenbart en ny verden for meg. Etter å ha sittet å lest ut og inn på disse rare bokstavene og tegnene i noen timer begynte jeg å skjønne litt... Og dette er altså resultatet. Nye farger, nye bredder...

type="color" default="#6a9718" value="#6C82B5">

Det kan nok hende siden forandrer seg litt igjen. Fordi dette var veldig gøy og jeg vil lære mer! Kjekt å være litt nerd ;)

klikk klikk

Jeg som har irritert meg over at Runa knekker tærne. Jeg som krymper meg når Nils knekker nakken og får frysninger når Britt linn knekker over alt. Jeg som slår Jonas hver gang han  knekker fingrene.

Hva skal jeg nå gjøre med meg selv? Hver gang jeg bøyer meg knaker det i knærne. Når jeg sykler på trimsykkelen hører jeg den jevne : "klikk - klikkklikk, klikk - klikkklikk". Selv om jeg setter på musikk kjenner jeg hvordan det er ett eller annet galt inni der. Jeg irriterer meg, krymper meg, får frysninger og så slår jeg meg selv. Jeg takler ikke knekking!