Africa next!!!

Nå er det ikke lenge igjen! Om et døgn er jeg faktisk i det store ukjente. Og jeg bare, og alle bare. Det er helt villt!

Nå håper jeg bare jeg klarer å konsentrere meg om å pakke. Det er ikke lett å gjøre no nå som tankene flyr så langt og lengere enn langt.

 Men dere nordboere får tenke litt på oss som soler oss i Afrika mens dere sitter i en dørgande kjedelig Norsktime ;)

So long my friends!

Step up!

I det siste har jeg sått overfor mange vanskelige utfordringer der jeg må konfrontere folk og snakke med dem om ubehagelige ting. Jeg hater det. Men jeg kjenner at jeg vokser på det. 

For å ta et eksempel: I dag måtte konfrontere husmor fordi hun hadde laget en mangelfull attest. Jeg følte meg helt ufattelig slem!! Men jeg hadde jo mast om den attesten i 1 1/2 måned... og så var den så dårlig. Jeg kjente at når jeg tenkte på det blei jeg sint og frustrert. Og heldigvis, etter mye moralsk støtte, gikk å snakka med henne og det ble klart at det var skjedd en del missforståelser. Resultatet er at jeg får en ny attest, jeg lever fortsatt, jeg trenger ikke gå å være sur på henne og dermed er det ingenting som gnager på samvittigheten heller. 

Før jeg skal ta steget ut i det dype vannet, tenker jeg alltid at nå dør jeg! Men så bare sier jeg det. Og jeg overlever gang på gang og merker at det er en god ting å få snakka om det. Litt som når du skal hoppe ut i vannet når isflakene flyter rundt deg. Du tenker ikke, bare gjør det! Nå har jeg vært helårsbader i snart 3 år. Og jo flere ganger man kobler ut hjernen og bare gjør det, jo lettere blir det faktisk. Nå trenger jeg ofte ikke koble ut hjernen en gang. Det er blitt en vane. 

Usagte ting gnager dypt i sjela! Jeg merker på meg selv hvor lett sånt kan føre til sinne, uforsonlighet, forvirring, hat og bitterhet. Det kan ta lang tid, men jeg har lyst til at det å si i fra om ting og snakke ut om ting, skal bli en vane for meg. Jeg tror det vil gjøre tilværeles lettere for både meg og de rundt meg!

Å skade seg er en del av det å leve!

det siste halvåret har jeg hatt et sår ett eller annet sted på kroppen konstant. Når det ene er nesten grodd kommer det alltid et nytt ett. Etter jul fant jeg ut at jeg ble nødt til å kjøpe litt plaster (og ikke snylte på karoline hele tida ;). Og den esken har jeg allerede brukt halvveis opp. ... (kunstpause) !!!! !!!!! !!!!!!!!!!!

I dag morges la jeg merke til at... wow... nå er jo det såret jeg har hatt på kneet den siste måneden (sidene jeg har slått det opp så mange ganger) neste blitt bra igjen, det passer jo bra til Afrikaturen! Men dette mine kjære venner er en meget farlig tanke!! For da skjønner kroppen min... oioi hun er snart frisk, nå må hun skade seg igjen. Så i turn i gymmen i dag, da jeg tok skikkelig fart for å klare en perfekt stift... landet jeg på stortåa med hele meg. Og den blei ganske crunsha!! 

Jeg har skjønt at min kropp bare må skade seg hele tida, og det må jeg leve med. Og egentlig er det en positiv ting... for aldri lever man så mye som når man slår seg! Det å føle smerten, mmmmmh.... da er det ingen tvil om at her er det liv. Og det merker en for livet. Det kan for eksempel være et fint samtale emne å snakke om arr. Og for å være helt ærlig ville jeg blitt skremt om jeg møtte en voksen person som ikke kunne vise frem ett eneste arr. 

Min kloke mor har sagt at barn har godt av å fall og slå seg og kjenne litt smerte. Hvis de ikke gjør det vil de få store problemer når de blir voksne og skal face andre større og mer grusomme smerter som livet kan by på. For smerte skjer  ikke bare på det fysiske plan. Psykisk smerte kan gjøre vell så vondt og kan etterlate uforståelig store arr! Men man kan ikke bare gå rundt å eksistere av den grunn! Men man må kunne prøve og feile... ellers kjenner man ikke at man lever!

Til ettertanke:

Hvis jeg hadde vært helt fysisk frisk ville det vell ikke stått helt i stil til min mentale tilstand... (ooo... self - buurningz... in my face!!!) - øø... var det dette som kaltes selvskading? Viktig å ikke havne i den grøfta heller ;)

Min himmelske Pappa!

Jeg har dårlig samvittghet, men er uskyldig.

Jeg får ikke puste, men likevell lever jeg.

Jeg er sulten, men klarer ikke spise.

Jeg er glad, men likevell lei meg.

Jeg har alt, men likevell mangler det noe.

Jeg klarer ikke å være alene og  orker ikke å være med folk.

Jeg må si noe, men klarer ikke formulere de rette ordene.

Jeg vil fortelle noe, men tidspunktet passer ikke.

Da er det bare en ting å gjøre... (og det er ikke å finne frem Bjørn Eidsvåg cd!) Det er å komme seg til nærmeste piano og lage en klagesang til den eneste som forstår meg fullt ut og som jeg ikke trenger å forklare meg for. Han jeg kan komme til akkurat som jeg er, når som helst.  Som bare har sittet å ventet på meg hele tiden. Han  som har løsninger og hjelper meg med alle mine problemer! Han som er en mester på  å trøste!

"Du kan komme til Gud klokken når som helst, samme hvor på kloden du er. Han har ingen kontortid eller kø forann seg. Hans øyne er rettet mot deg" ...."du kan være hos pappa å hvile deg ut, han vil elske deg for den du er. Slapp av og nyt at han har deg kjær. Og gjør det han sier til deg."  ( Trond Lepsøe - "Så lett")

TIDEN...

Tid er en illusjon. Noe som Gud har laget for at vi enkle mennesker skal kunne ha noe å forholde oss til, en liten prikk i den store evigheten. Men jeg synes tid er vanskelig.

Jeg fårstå meg ikke på tiden -  den går alt for fort samtidig som at den sneiler seg av gårde. Noen ganger skjer det ingenting i løpet av 24 timer, men andre ganger skjer det så mye at en stakkars hjerne ikke vet hvor den skal gjøre av alle intrykkene. 

Da jeg var mindre lurte jeg på hvor jeg ville være og hvordan jeg hadde det når jeg ble 25 år. Nå har jeg sluttet å lure på dette. I det siste har jeg fundert veldig på  hvor jeg er om ett år. Hvilken skole ender jeg opp på, har jeg jobb, har jeg kjæreste, kanskje jeg er så heldig at jeg er i Bolivia, det hadde jo vært konge! Men i dag lurer jeg ikke på hvor jeg er om ett år heller. Jeg tenker mer på hvor jeg er om fem dager?  Hvordan ser det ut i Afrika? Hvordan er luktene? hvordan vil jeg reagere på intrykkene? Men det orker jeg heller snart ikke tenke mer på. Jeg får heller si til meg selv " se hva som skjer" og legge det fra meg en stund.

Jeg har funnet ut at det er så  masse som skjer hver dag at man er nødt til å ta en dag om gangen. Ellers så sprenger man!

Matt.6 33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. 34 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Hvor blei det av tankene?

Nå har jeg lest gjennom alle blogginnleggene jeg har skrevet i min bloggkariere. Det er spennede å lese om hvordan jeg tenkte før og hvordan jeg har hatt det gjennom mine to år på kongshaug. Det er rart å se hvordan jeg egentlig ikke har forandra meg så mye. Jeg var jo Synøve da og! Men et skremmende spørsmål dukker også opp: 

Hvor er det blitt av tankene mine? Jeg har merket at i det siste har jeg prøvd å unngå å tenke. Noe som slette ikke er vanlig for meg! Jeg går skjeldent på tur med tankene og føler ikke lenger den sitrende gleden av å sitte for meg selv å nyte stillhetens mens jeg beundrer en klar natt. Jeg har rett og slett for store tanker til at jeg orker å ta stilling til det. De får ikke plass, jeg er redd de kommer til å kvele meg hvis jeg filosoferer meg for dypt ned i de. Jeg klarer ikke å sortere de og de samler seg bare til en grå floke som jeg ikke klarer å nøste sammen. Det føles litt som når du iherdig prøver å se på en bestemt farge i en karusell, men så går det fortere og fortere og jo mer du fokuserer jo mer blurete blir fargen. Jeg klarer ikke å holde tanken uten at den blander seg med alle de andre rare og absurde tankene som ofte tumler rundt oppi skolten (som fatima i form av mafia, nådegaver, fornuft, nils ottar som øksemann, virkelighet, kengeruer som tar salto uti et vann laget av skyer, ulike forestillinger av framtiden, ol.) Så jeg har bare sluttet å tenke over ting som plager meg og som irriterer. Skummelt!

Men tror jeg skal prøve samme terapi som i 1. klasse... å blogge. Det er en befrielse å kunne sette ord på tanker. Og det er deilig å trykke på publiser og vite at jeg i samme øyeblikk har fortalt noen om ting jeg tenker på. At jeg ikke er alene! Så fra nå av skal jeg prøve å bli et nytt og bedre bloggmenneske!

Så vær beredt og ta på deg lesebrillene...hvis du har gidden :)