I dag morges la jeg merke til at... wow... nå er jo det såret jeg har hatt på kneet den siste måneden (sidene jeg har slått det opp så mange ganger) neste blitt bra igjen, det passer jo bra til Afrikaturen! Men dette mine kjære venner er en meget farlig tanke!! For da skjønner kroppen min... oioi hun er snart frisk, nå må hun skade seg igjen. Så i turn i gymmen i dag, da jeg tok skikkelig fart for å klare en perfekt stift... landet jeg på stortåa med hele meg. Og den blei ganske crunsha!!
Jeg har skjønt at min kropp bare må skade seg hele tida, og det må jeg leve med. Og egentlig er det en positiv ting... for aldri lever man så mye som når man slår seg! Det å føle smerten, mmmmmh.... da er det ingen tvil om at her er det liv. Og det merker en for livet. Det kan for eksempel være et fint samtale emne å snakke om arr. Og for å være helt ærlig ville jeg blitt skremt om jeg møtte en voksen person som ikke kunne vise frem ett eneste arr.
Min kloke mor har sagt at barn har godt av å fall og slå seg og kjenne litt smerte. Hvis de ikke gjør det vil de få store problemer når de blir voksne og skal face andre større og mer grusomme smerter som livet kan by på. For smerte skjer ikke bare på det fysiske plan. Psykisk smerte kan gjøre vell så vondt og kan etterlate uforståelig store arr! Men man kan ikke bare gå rundt å eksistere av den grunn! Men man må kunne prøve og feile... ellers kjenner man ikke at man lever!
Til ettertanke:
Hvis jeg hadde vært helt fysisk frisk ville det vell ikke stått helt i stil til min mentale tilstand... (ooo... self - buurningz... in my face!!!) - øø... var det dette som kaltes selvskading? Viktig å ikke havne i den grøfta heller ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar