Savn<3

Å reise er slitsomt. Det er vanskelig å sove og om man sover er det en lett og ukomfortabel søvn. 

Maten man får er crappy. Den sitter høyt i halsen og vil gjerne komme opp igjen.

Nå er det ca. et og et halvt døgn siden jeg har fått meg ordentlig søvn. Magen min klarer ikke å kvitte seg med de sjuke altomsnurrende sprellende og harde knipetakene.

Og spørsmålet slår mot meg: Hvorfor i alle dager dra hjem igjen?

Alt taler i mot! Også viljen er imot. Jeg vil ikke hjem. 

Jeg vil til Ruhija og mine gode venner der. Hvor brutalt er det vel ikke å stappe oss sammen noen dager, for så å rive oss bort. Nå sitter vi igjen med vissheten om at vi aldri får se hverandre mer og at vi må leve separate liv på hver vår side av jorda. De er ikke død, de lever, men selv om er de ikke der, som om de ikke eksisterte.

nå sitter det bare igjen som et minne... De stjernene, den sangen, det språket, det håret, den engelsken, den humoren, de luktene, den latteren, de lydende, de ordene, DE VENNENE!!!! O du store savn.