Over skyene er himmelen alltid blå.

Det pøsregnet i molde "by" da jeg skulle til flyplassen. Bilen oste av dårlig stemning, siden Daniel ble superstressa da jeg oppdaga at det var under en time til flyet mitt gikk. Et kjapt kyss og et kort "hadet" var avskjeden og jeg skyntet meg inn for å skjekke inn.

På flyplassen var det chill stemning og null kø, så jeg var raskt inne og satte meg til å vente. Med en liten klump i halsen og musikk på øret (Rhapsody in blue) gikk tiden og ikke lenge etter satt jeg i flyet.

Jeg elsker å sitte ved vinduet og se hele utsikten, men nå var det ikke så mye å se annet enn regnet og hjulene på flyet. Jeg lurte på om det gikk ann at flyet fikk vannplaning... når det er veldig mye vann på rullebanen og flyet går veldig fort....? Men flyet kom seg da opp og etter som det kom høyere og høyere og passerte gjennom skylaget, ble klumpen i halsen mindre og mindre.

Og så var jeg over skyene...

OG SOLA SKINTE! Bare for meg!

Jeg satte på shufflemusikk og der kom sangen: "I can´t stand the rain" (The Commitments). Så sant så sant!

Jeg var så høyt oppe og solnedgangen så rød som flammer, og den nye sangen var klar: "Knockin on Heavens Door"

Og når flyet begynte å stupe seg gjennom skylage igjen, var det et helt nytt landskap som ventet meg, det regnet ikke og jeg så alt.. fra et sterkt anbefalt perspektiv... AAhhh...

Ingenting er som en vakker flytur, når livet er litt kjipt!