Hvor er det blitt av tankene mine? Jeg har merket at i det siste har jeg prøvd å unngå å tenke. Noe som slette ikke er vanlig for meg! Jeg går skjeldent på tur med tankene og føler ikke lenger den sitrende gleden av å sitte for meg selv å nyte stillhetens mens jeg beundrer en klar natt. Jeg har rett og slett for store tanker til at jeg orker å ta stilling til det. De får ikke plass, jeg er redd de kommer til å kvele meg hvis jeg filosoferer meg for dypt ned i de. Jeg klarer ikke å sortere de og de samler seg bare til en grå floke som jeg ikke klarer å nøste sammen. Det føles litt som når du iherdig prøver å se på en bestemt farge i en karusell, men så går det fortere og fortere og jo mer du fokuserer jo mer blurete blir fargen. Jeg klarer ikke å holde tanken uten at den blander seg med alle de andre rare og absurde tankene som ofte tumler rundt oppi skolten (som fatima i form av mafia, nådegaver, fornuft, nils ottar som øksemann, virkelighet, kengeruer som tar salto uti et vann laget av skyer, ulike forestillinger av framtiden, ol.) Så jeg har bare sluttet å tenke over ting som plager meg og som irriterer. Skummelt!
Men tror jeg skal prøve samme terapi som i 1. klasse... å blogge. Det er en befrielse å kunne sette ord på tanker. Og det er deilig å trykke på publiser og vite at jeg i samme øyeblikk har fortalt noen om ting jeg tenker på. At jeg ikke er alene! Så fra nå av skal jeg prøve å bli et nytt og bedre bloggmenneske!
Så vær beredt og ta på deg lesebrillene...hvis du har gidden :)
